I Michael Jacksons fotspor

Russland kan bli enslig svale i FNs sikkerhetsråd etter at ledende vestlige ledere i går uttrykte støtte til forslaget om å gi den serbiske provinsen Kosovo selvstendighet.

FNs spesialutsending Martti Ahtisaari la i går frem sitt endelige forslag til en fremtidig status for Kosovo, et forslag som innebærer selvstendighet for den serbiske provinsen som siden 1999 har vært under FN-administrasjon.

-Jeg har kommet frem til den konklusjon at den eneste stabile,varige løsningen for Kosovo er selvstendighet, en selvstendighet som for en periode vil være under overoppsyn fra det internasjonale samfunnet sa Ahtisaari da han i går fremla sitt forslag i FNs hovedkvarter i New York. Ahtisaari sa at han hadde trukket denne konklusjonen basert på en grundig studie av Kosovos nyere historie, den nåværende situasjonen i provinsen samt de mislykkede forhandlingene mellom myndighetene i Pristina og Beograd.

Vestlig støtteAhtisaaris forslag om selvstendighet fikk umidelbar støtte både fra USA og ledende politikere fra EU. –Tiden er kommet for et selvstendig Kosovo, blir statssekretær det amerikanske utenriksdepartementet Nicholas Burns sitert i den toneangivende avisen Koha Ditore.

Den britiske utenriksministeren Maragret Beckett uttrykte også støtte til Ahtisaaris forslag. –Disse forslagene vil skape klarhet rundt Kosovos fremtid. Dette er av avgjørende betydning bade for den politiske og økonomiske utviklingen i Kosovo, sier Beckett til Koha Ditore. Også det tyske presidentskapet i EU uttryker sterkt støtte til det fremlagte forslaget. –Forslaget vil styrke stabiliteten i hele regionen, sier presidentskapet i sin uttalelse.

Russsik ”njet”Russland som hele tiden har varslet et mulig veto mot en løsning som ikke blir godtatt av Serbia er ikke like begeistret over Ahtisaaris forslag. –Russland støtter fortsatte fohandlinger om Kosovos status med sikte på å finne en kompromissløsning, sa Mikhail Kaminin som er talsmann for det russike utenriksdepartementet til det serbiske nyhetsbyrået Tanjug. Russlands EU-ambassadør Vladimir Chyzov sier til samme nyhetsbyrå at løsningen for Kosovo vil skape internajsonal presedens.

Tanjug melder også at den serbiske statsminister Vojislav Kostunica i en telefonsamtale med statsekretær Nicholas Burns i amerikansk UD varslet at Serbia stiller seg avvisende til det fremlagte forslslaget fordi det både strider mot FN-charteret og internasjonal rett og mot Srbia Grunnlov. Kostunica tar til orde for fortsatte forhandlinger med en ny internasjonal megler.

Statsråd Sandra Raskovic-Ivic langet ut med en breside mot USA i den statlige fjersynskanalen RTS. –Ved å støtte Ahtisaaris forslag støtter USA de facto etnisk rensning og konfiskering av et landområde som tilhører en suveren og internasjonal anerkjent stat, sa Raskovic-Ivic. Utenriksminister Vuc Draskovic varslet i samme kanal en Serbisk diplomatisk offensiv med sikte på å oppnå en kompromissløsning om Kosovos status.

Den serbiske provinsen Kosovo har vært under FN-administrasjon siden 1999 da NATO innledet flyangrep mot Slobodan Milosevics styrker for stoppe overgrepene mot den albanske befolkningen i Kosovo. Selv om Kosovo formelt er en del av Serbia, er rundt 90% av de vel 2 millioner innbyggerne albanere. Rundt 220.000 serbere og andre minoriteter fra Kosovo som flyktet fra provinsen i kjølvannet av hendelsene som etterfulgte NATOs intervensjon lever i dag i Serbia, Montenegro og Makedonia.

Martti Ahtisaaris forslag som nå skal behandles av FNs sikkerhetsråd innebærer at Kosovo blir en selvstendig stat under internasjonalt overoppsyn, hvor særlig beskyttelse av minoritetenes rettigheter står sentralt. Ahtisaaris forslag om slevstendighet kommer etter at over ett år lange forhandlinger mellom partene om provinsens status ikke ledet til noen enighet.

Det finnes mer innbydende plasser enn enn politistasjon på landsbygda i Tanzania. Dette fikk jeg smertelig erfare etter ett heller ublidt møte med ordensmakten da jeg nylig tok en to ukers avstikker fra Kosovo til Uganda og Tanzania. Uganda gikk forsåvidt smertefritt, men det ble betydelig verre i Tanzania, landet som er stormottaker av norsk bistand. 

Bakgrunnen for min utflukt til Afrika var at jeg tok ut 2 ukers ferie for å holde kurs for opposisjonspolitikere i helholdsvis Uganda og Tanzania. Begge landene er relativt ferske “demokratier”. Uganda holdt sitt første flerpartivalg på over 20 år i 2006, hvor den “demokratiske” diktatoren Yoweri Museveni ble gjenvalg med 57% av stemmene etter at han hadde sørget for at sin fremste rival måtte tilbringe dagene i rettssalen fremfor å drive valgkamp. I Tanzania ble de første flerpartivalgene avholdt i 1995, men fortsatt holder det gamle “ettpartiet” CCM en klamt grep om makten. Det eksisterer så og si ikk enoe skille mellom statsapparatet og “partiet”.

Og det var nettopp dette manglende skille mellom stat og parti jeg fikk føle på kroppen da jeg ankom en liten by på landsbygda, 2 timers flytur og 12 timers biltur unna Dar es Saalam. Jeg hadde knapt oppholdt meg i byen 1 time før ordensmakten meldte sin ankomst i det jeg satt behagelig på en av byen få restaurenter. Bryskt ble jeg bedt om å vise frem passet, noe jeg følt det var vanskelig å snike seg unna. Etter en overfladisk kikk og spørsmål om hvorfor jeg befant meg i denne byen, konkluderte lovens lange arme kjapt med at jeg etter deres syn ikke var innehaver av et gyldig visum. Deretter ble passet inndratt på stedet, før representantene for ordensmakten tok til å forlate stedet med mitt pass under armene. Mine oppfordringer om å diskutere dette nærmere på den lokale politistasjonen ble bryskt avvist.

Gode råd begynte å bli dyre, og jeg bestemte meg derfor for å lage en offentlig scene. Det tok ikke mange sekundene fra jeg startet en høylytt diskusjon i byens hovedgate før jeg og lovens lange arm ble omkranset av nysgjerrige tilskuere. At det ikke skjer så mye spennende i denne byen til vanlig var helt tydelig ut fra den påstrømmende interessen fra lokalbefolkningen. Og det var ikke “mzungu”, den hvite mannen, som var synderen i folkets øyne. Skjellsordene begynte nemlig å hagle mot ordensmakten, som i relativt klare ordelag fikk beskjed om at passet burdet tilbakeleveres til den hvite mann. Min taktikk var åpenbart vellykket, for presset fra tilskuerne ble etterhvert så stort at lovens lojale tjenere selv foreslo at det kanskje var bedre å forsette denne diskusjonen på politistasjonen.

Vel fremme på politistasjonen hadde jeg også lykkes i å advare resten av mitt nordiske reisefølge om å holde seg unna byens sentrum og jeg fikk tak i den norske ambassaden i Dar es Salaam. Etter at den lite vennlige representanten for ordensmkatennektet å snakke med representanten fra ambassaden på telefon, ringte telefonen opp igjen noen minutter senere. Denne gang var amssadøren selv blitt hentet ut av et middasselskap for å “rydde” opp i sitasjonen. Dette gjorde imildertid lite inntrykk på ordensmakten. Opplysningene om at His Execellency, the Royal Norwegian Ambassador to Tanzania instsiterte på å få snakke med ordensmakten ble bryskt avvist med ”who are you? you are only a Norwegian”.  Den siste tvil om beveggrunnene for de lokale myndigheters intervensjon ble fjernet  med følgende spørsmål: “Do you think it’s fair, when we let you in our country that you get involved in political activities?” Det faktum at mitt gjøren og laden var klarert med tanzanesisk UD på forhånd spilte åpenbart ingen rolle for lovens vokter på landsbygden. Etter først å ha forsøkt å holde meg som “gissel” på politistasjonen for å forsøke å tvinge mitt reisefølge til også å melde seg og levere inn sine respektive pass, ble jeg sluppet fri etter at jeg gjorde det klart at den eneste måten de ville få ak i de andre passene var ved en formell arrestasjon. En arrestasjon hadde imidlertid betydd at de måtte gå “on record” og det fremstod åpenbart som lite fristende for ordensmakten. Jeg fikk derfor gå mot at passet mitt forble i ordensmaktens varetekt. I og for seg greit nok, da jeg uansett skulle tilbringe noen dager på dette gudsforlatte stedet mitt i ødemarken.

Den påfølgende dagen gikk med til diplomati mellom ambassaden og nasjonale myndigheter i Tanzania. Etter en hel dag med skytteldiplomati kunne jeg endelig om morgenen to dager etter hente ut mitt pass. Da hadde nemlig en stakkars overordnet av de lokale håndhvere av loven måttet reise tolv timer for å overbringe direktivet fra the National Director of Immigration i Tanzania om at mitt pass skulle tilbakeleveres. “Sorry for any inconvenience,” smilte den reisetrøtte overordnede før han etterhvert forsvant til et av byens få vannhull. Der satt han nemlig smilende med en øl i hånden og hilste på oss da vi passerte stedet noen timer senere.

At journalister i Tanzania er like omtrentelige med fakta som sine norske kollegaer fikk vi også erfare da vi på forsiden av flere nasjonale aviser kunne lese at jeg hadde blitt arrestert og løslatt mot kausjon, angivelig for å oppholde meg i landet uten gyldig arbeidstillatelse….

Det hele endte altså smertefritt, men jeg fikk ihvertfall kjenne litt på kroppen hvilke hindringer opposisjonspolitkere opplever til daglig i sitt virke. Dette Afrika-oppholdet får også være min unnskyldning for dårlig oppdatering av bloggen den siste tiden. Om jeg skal tilbake? JA!

Det er relativt rolig på overflaten i Pristina om dagen. Allikevel er det en slags spenning i luften, og de fleste går rundt og venter på når “det neste” skal skje. Etter at to personer ble drept i sammenstøt mellom politi  og demonstranter  den 10. februar har spenningsnivået steget flere hakk.

Forrige mandag ble tre FN-kjøretøyer sprengt i luften, ikke langt fra der jeg jobber. En gruppering som kaller seg UÇK (Kosovo Liberation Army) hevdet at dette angrepet var en hevn for livene som gikk tapt 10. februar. Det opprinnelige UÇK ble avvæpnet og oppløst etter at NATO intervenerte i Kosovo, men en gruppering med sans for symbolikk hevder nå at denne geriljaen lever i beste velgående. Grupperingen tar også avstand fra ledende kosovopolitikere som tidligere var fremtredende offiserer i UÇK (statsminister Agim Çeku var for eksempel øvertskommanderende i UÇK).

I dag ble biler fra OSCE sprengt i Pec.  Dette skjedde samme dagen som FN utstedte forbud mot å parkere offisielle kjøretøyer utenfor såkalte “secure compounds” i Pristina. Alle biler som ikke blir parkert forskriftsmessig blir heretter fjernet av politiet. På lørdag har bevegelsen Vetëvondosje som stod bak demonstrasjonen som utartet seg til et gateslag 10. februar varslet ny demonstrasjon i Pristina. I tillegg til planen fremlagt av Marti Ahtisaari, har bevegelsen varslet at de
skal demonstere mot de som er ansvarlig for de “to martyrene” som ble drept 10. februar.

Det går med andre ord neppe mot roligere tider her nede…

Når man kommer spaserende til fots over en grenseovergang i øsende regnvær, litt ut på kvelden har man i utganspunktet kanskje grunn til å regne med litt større oppmerksomhet fra grensekontrollørene enn ellers. Hvis man i tillegg er to menn som kommer bærende med hver sin pappeske med konvolutter under armen, da bare ber man om å bli møtt med mistenksomhet.

Dette er ihvertfall min erfaring etter at jeg her om dagen skulle passere grensen til Kosovo etter et par dagers opphold i Beograd. Vår serbiske sjåfør kjørte oss til den grenseposten på den serbiske siden av grensen, hvoretter vi måtte spasere til fots frem til Kosovosiden av grensen. Til tross for mitt desperate forsøk på å smelte isfronten med et “Mirëmbrëma” (god kveld på albansk) så var mistenksomheten fra grensevaktente til å ta og føle på.

Hvilke normale, hederlige mennesker kommer gående over grenseovergangen i stummende mørke i et slikt regnverk? Dette var åpenbart et spørsmål som grensevaktene tenkte inni seg. Det hjalp ikke engang med mitt norske pass, her ble vi strengt og tydelig kommandert rett bort til tollerne. I mitt stille sinn kunne jeg fryktinngytende forestille meg de hvite latexhanskene som umulig kunne være langt unna med dertilhørende itime undersøkelser.

Hva er deres ærend i Kosovo og hva er det dere har her, spurte tollerne bryskt mens de studerte konvoluttene nærmere.-Vi jobber i Kosovo, og har en sjåfør som venter på oss der borte sa jeg og pekte på den merkede bilen som stod 20 meter unna. Tollerne så mistroisk på oss og gjorde tydelig signal om at de hadde lyst å åpne alle konvoluttene. -Det er dokumenter fra vårt kontor i Beograd, forsøkte jeg å forklare og viste at det også var merket med vår organisasjons stempel og brevhode. Kontrollørene ble ikke helt overbevist før jeg viste frem mitt identifikasjonskort som internasjonal ansatt. Da ble vi under tvil sluppet videre.

Moralen? Neste gang skal jeg sørge for å ha en sjåfør som kan kjøre hele veien fra Beograd til Pristina. Når vi kjører bil over grensen slipper vi alltid unna med et “velkommen til Kosovo”!

Balkan er et interessant område, men det er ikke fritt for at man av og til lengter hjem til gamlelandet også. Da er det godt å ha de små ting å glede seg over. Jeg klarte ikke å dy meg da jeg vandret i gågaten i Beograd tidligere denne uken i solskinn og med et behagelig antall plussgrader. Jeg måtte bare sende SMS hjem til det kalde nord.

Meldingen var enkel: “Beograd. 16 grader og sol”.

De indignerte svarene utble ikke:

“Grrr. Oslo. -5 grader og snø.”

For ikke å nevne denne elskeverdig tilbakemeldingen:

“Sug lut”

De små gleder sier jeg bare.

Politiet skjøt for over en og en halv time siden tåregass mot demonstranter som forsøkte å ta seg gjennom en politisperring ved regjeringsbygget i sentrum av pristina. Det er fortsatt uroligheter i sentrum av byen, men situasjonen skal være under kontroll.

Demonstrasjonen som utartet seg og førte til sammenstøt med politiet var arrangert av Vetëvendosje (Bevegelsen for selvbestemmelse). Den samme bevegelsen demonstrerte også i november, da de kastet stein og malingsbomber mot offentlige bygninger. Lørdag møtte flere tusen mennesker frem for å demonstrere mot Ahtisaaris fredsplan, som de hevder er et knefall for alle serbiske krav. Til tross for at politiet skjøt tåregass- granater i mer en 30 minutter, så er det fortsatt fraksjoner av demonstrantene som regrupperer seg i sentrum av byen. Demonstranter har også angrepet ett eller parkerte FN-kjøretøyer.

Selv må jeg avvente situasjonen før jeg kan gå hjem til min egen leilighet, da hele gaten jeg bor i er sperret av politiet.

Trykk på det enkelte bilde for større versjon.

(FNs spesialutsending Martti Ahtisaari sammen med Kosovos president Fatmir Sejdiu foto:UNMIK/DPI)

Les Ahtisaaris forslag her

Forslaget som i dag ble fremlagt av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari levner liten tvil om at Kosovo blir en selvstendig stat, forutsatt at det internasjonale samfunnet velger å støtte det fremlagte forslaget. Med forslag om eget flagg, egen grunnlov, egen nasjonalsang og fravær av et internasjonalt organ med “executive power” er det bare ordet “independence”, de siste dagene omtalt i media som “the i-word”, altså likestilt med et banneord som mangler. De konkrete forslagene medfører imidlertid etablering av en rammeverk som de facto innebærer en selvstendig stat.

Forslaget går imildertid en usikker fremtid i møte. Det offisielle Beograd har allerede slaktet forslaget, og Russland har gjentatte ganger forsikret om at de vil blokkere ethvert vedtak i FNs sikkerhetsråd som er uspiselig for Serbia. Et mulig scenario er at Kosovo assembly selv erklærer uavhengighet dersom en løsning i sikkerhetsrådet blokkeres av Russland ,med håp om at andre stater individuelt vil anerkjenne Kosovos uavhengighet. Dette kan imidlertid bli svært vanskelig, spesielt for EU, som skal ta over etter FN som det internasjonale overoppsynsinstituttet i Kosovo. Spania, Hellas og Romania har tidligere gjort det klart at de neppe vil anerkjenne Kosovos selvstendighet uten FNs sanksjonering. Og det vil være vanskelig, om ikke umulig, for EU å ta over etter FN i Kosovo hvis ikke medlemslandende er enige seg i mellom.

Så langt har det meste forløpet rolig i Pristina i dag, uten noen store offentlige demonstrasjoner. Ahtisaaris forslag er trolig spiselig for pragmatiske politikere i Kosovo, som er villig til å svelge noen flere kameler for å oppnå full uavhengighet på sikt. Blant deler av befolkningen er nok misnøyen større. Hverken kosovo-albanerne eller serberne på min arbeidsplass er særlig begeistret for Ahtisaaris fremlagte forslag.

Les Ahtisaaris forslag her

I Kosovo har man startet nedtellingen til det fleste kosovo-albanere håper skal bli uavhengighet. 12:45 - Kosovo ønsker fremtiden velkommen, er meldingen som har kommet opp på billboards over hele Pristina den siste uken. Budskapet symboliserer at FNs resolusjon 1244 som opprettet  FN-administrasjonen av Kosovo i 1999, nå skal bli erstattet av en ny resolusjon i sikkerhetsrådet, en resolusjon som den kosovo-albanske majoritetsbefolningen er sikker på at skal medføre full løsrivelse fra Serbia og en ny selvstendig stat.

Timingen av billboardsene er ikke tilfeldig. Førstkommende fredag legger nemlig FNs spesialutsending Matti Ahtisaari frem sitt forslag om Kosovos fremtidige status. Av  lekkasjene som har blitt referert i media så langt, tyder det på at Ahtisaari kommer til å foreslå en slags overgangsperiode under fortsatt internasjonalt oversoppsyn, men med stadig mer myndighet som overføres til de politiske organene i Kosovo. Dette vil igjen på sikt kunne medføre full selvstendighet, og opprettelsen av en ny europeisk stat.

Det er imidlertid en lang frem vei til noen endelig avgjørelse i FNs sikkerhetsråd om Kosovos fremtid. Russland har lenge gjort dte klart at de kommer til å blokkere ethvert vedtak i sikkerhetsrådet som ikke Serbia vil godta. Mye tider derfor på at de kommende månedene blir en lang diplomatisk dragkamp.

Spørsmålet om fremtidig status dominerer fullstendig mediebildet i Kosovo nå om dagen, og det er knyttet stor spenning til Ahtisaaris forslag. Dagens utgave av avisen Lajm inneholdt en rekke blanke sider, hvor Ahtisaaris forslag angivelig var planlagt gjengitt. Sjefredaktøren for Lajm stod nemlig frem på den “statlige” kanalen RTK  i går kveld og bekjentgjorde at de hadde sikret seg en kopi av Ahtisaaris plan for Kosovo. I dagens avis hevdes det imidlertid at Lajm etter sterkt press fra “involverte parter” hadde latt være å offentliggjøre dokumentene.

Også i det internasjonale miljøet her i Pristina er det knyttet en viss spenning til hva slags reaksjoner som vil komme i kjølvannet av fredagens offentliggjøring. Ahtisaaris forslag vil neppe være egnet til å blidgjøre de sterkeste forkjemperne for full uavhengiget, og det blir spennede å se om det blir flere hissige demonstrasjoner og angrep på offentlige bygninger… 

Jeg levde godt noen dager på å fortelle gode venner i gamlelandet om at utserveringene i Pristina sentrum ble gjenåpnet i januar grunnet en eksepsjonell varm vinter her nede. Frustrerte som de var over snøen som lavet ned i det kalde nord, hadde vel stemningsrapporten fra Balkan den samme effekten på forforsne nordboere som en rød klut har på en hissig okse. Men som kjent; hvor lenge var Adam i paradis?

På lørdag var det slutt på idyllen. Da kom årets (forhåpentligvis siste) snøfall her i Pristina. PÅ søndag var imildertid snøen borte igjen, og vi går igjen varmere tider i møte. Skjønt; det eneste som er sikkert her i verden er at vi alle engang skal dø, og vi betaler skatt mens vi venter…

Nei, jeg skal ikke bytte statsborgerskap, eller bli nasjonalist. Men 2007 er året hvor vi skal prøve å finne en lokal ansatt til å ta over min posisjon i organisasjonen hvor jeg jobber. Dette blir en test på om det internasjonale samfunnet har lykkes med lokal capacity-building i Kosovo.

I organisasjonen jeg jobber er det i dag bare 15 internasjonalt ansatte igjen. Allerede er halvparten av avdelingslederne kosovo-albanere og serbere. De gjenværende internasjonale har alle satt opp en tidslinje og plan for hvordan vi kan bli erstattet av lokal arbeidskraft. Vi skal med andre ord gjøre oss selv overflødige! Hvis vi lykkes må jeg finne på noe annet å gjøre en eller annen gang denen høsten. Ingenting hadde vært mer gledelig enn det. Ikke fordi jeg ikke trives i Kosovo, men fordi det i såfall betyr at det har skjedd en positiv utvikling hvor lokalsamfunnet står bedre rustet til selv å ta ansvar for den videre utviklingen.

Hovedutfordringen er at det er mangel på kandidater som både har universitetstdannelse og tilstrekkelig arbeidserfaring, i tillegg til solide engelskkunnskaper. Etter at Milosevics regime herjet i Kosovo fra 1989-1999, står nesten en hel generasjon kosovo-albanere uten utdannelse eller arbeidserfaring. Så langt har vi ikke motatt noen søknader på stillingen min fra personer som tilfredstiller kravene som stilles, men det er jo lov å håpe…