I Michael Jacksons fotspor

I dag startet markeringen av muslimenes hellige måned Ramadan i Kosovo. Med unntak av at dagen i dag er en offisiell fridag for alle som er ansatt i FN-systemet, så var det få eller ingen forandringer fra dagen før. Alle butikker var åpne, og kafeene og restaurantene var ikke merkbart mer tomme en tidligere til tross for fasteforbudet mellom soloppgang og solnedgang.

Gjennomføringen av Ramadan i Kosovo er et godt eksempel på hvor sekulære mange av muslimene i Kosovo er. Det å være muslim er for mange først og fremst knyttet til deres identitet, og har for mange liten religiøs betydning. Det at flesteparten av kosovo-albanerene per definisjon er muslimer, er en identitet som holder de sammen, all den tid de ikke har noe eget land. Nå finens det riktignok også noen kosovo-albanere som er katolikker og ortodokse, men det store flertallet definerer seg som muslimer. Dog muslimer i en annen forstand en hva vi er vant til fra Norge.

Du vil f.eks. se flere kvinner med hijab hvis du tar en spasertur i Oslo sentrum, enn det du vil se i Pristina. Her går flertallet av jentene i trange olabukser og tettsidende overdeler. Om sommeren er det slett ikke uvanlig å se kvinner med bare skuldre. Hver eneste dag kan du se muslimer som tar en pils på em av de lokale kafeene. De færerste bryr seg med å be 5 ganger om dagen, og utenfor fredagsmessen i moskeene går daglivet uforstyrret sin vante gang mens bønneropene strømmer ut av minartetene.

Åtte og et halvt år etter at NATO startet bombetoktene mot serbiske styrker i Serbia og Kosovo, er det få spor igjen av dette i dagens Pristina. Vegg i vegg med fotballstadion står imidlertid ruinene av det som en gang var en politistasjon for sikkerhetspolitiet igjen som et monument over hva som hendte i 1999. Bygning ble truffet av to bomber sluppet fra NATO-fly.

På mandag var det ett år siden jeg satte mine ben på Balkan for første gang. Første gangen jeg steg ut av Austrian Airlines flyet på Pristina International Airport 28. august 2006 visste jeg svært lite om hva som ventet. Det eneste jeg visste var at jeg hadde en arbeidskontrakt som varte i fire måneder. Denne ble som jeg har skrevet om tidligere forlenget med ytterligere 12 måneder, slik at jeg nå ar kontrakt ut året. I skrivende stund kan det også se ut til at mitt opphold i Kosovo kommer til å bli ytterligerer forlenget utover dette.

Ett år er på lang nær nok til å kunne påberope seg ekspertkunnskap om et område. Men som min sjef har sagt til meg i det siste “landingshjulene er ute, og du har snart landet nå.”. Det tar tid å forstå menneskene, kulturen og følelsene som råder i et post-konflikt område. Jeg har sett og hørt ting som jeg aldri ville vært i nærheten av å kunne forstå og forestille meg uten selv å være tilstede i Kosovo. Det gjør sterkt inntrykk å se totalraserte hus, se et brennnede hat og se frykt og fortvilelse lyse i øynene på mennesker. I Mitrovica er byen delt i to av en bro over eleven Ibar. Dersom du er albaner og bevger deg over til norsiden av brua, eller serber som går til sørsiden risikerer du liv og lemmer. Granatkasting inn i bakgården eller huset til “fienden” er ikke uvanlig.

Lov og rett kan ofte synes total fraværende. Jeg har selv vært vitne til at fremtredende representanter både fra FN-administrasjonen og fra interim-regjering har forsøkt å bruke sine posisjoner for å tilsidesette loven for å gjøre noen en tjeneste. Etter et år i et område som er administert av FN, så er det bare å inrømme at jeg som tidligere har vært en sterk tilhenger av FN er i ferd med å miste en del illusjoner om den verdensomspennende organisasjonen. Etter å ha styrt Kosovo i 8 år eksisterer det fremdeles ikke grunnleggende lov og orden. Det er 50.000 saker i kø i domstolene, og domstolen avgjør ikke mer enn 4000 saker i året. Organiserte kriminelle, som ofte har forbindelseslinjer til fremtredende politikere har mer eller mindre fritt spillerom. Mens vanlige borgere blir tatt for fartsovertredelser kan det synes som om mafiabossene som styrer markedende for sigaretter, drivstoff, alkohol og dagligvareimport er “untouchable”.

Det er ikke bare jeg som spør meg hvilken fremtid Kosovo har. Selv mange lokale ser med misnøye på hva som foregår rundt dem. Vanlige folk er frusterte over politikere som meler sin egen kake og som ikke slår ned på korrupsjon og kriminalitet. Og man er forståelig frusterte på det internasjonale samfunnet som har fått til svært lite de siste årene.

Til tross for de mindre positive sidene, så er det allikevel mest positive inntrykk jeg har opparbeidet meg. Folk er veldig hyggelige og åpne, uansett etnisitet. For de historieintresserte er Kosovo et fantastisk interessant sted. Og når man beveger seg ut av søppelhaugene som omgir byer og landsbyer så finnes det en fantastisk natur her. Hadde alt bare vært trist og dårlig hadde jeg neppe blitt her lengre…

Michael Montgomery som tidligere var USAs ambasadør i Beograd skriver et interessant innlegg på B92s nettsider om den politiske situasjoen og spillet rundt Kosovo under tittelen “Ten inconvenient truths about Kosovo”

Det er langt frem til Kosovo har et fungerende rettssystem. Både FN-ansatte og lokale politikere bidrar til å undergrave domstolenes autonomi ved at politiske hensyn søkes å bringes inn i beslutningsprosessene, slår Kosovos ombudsmann fast.

Ombudsmannens årsrapport er knusende i sin omtale av det mangeltfult fungerende rettssystemet i Kosovo:

The administration of justice should, of course, follow the law rather than political considerations. There should be an ethical and professional wall shielding judges from all outside interference, thus allowing
them to implement the rule of law and to ensure that others obey it. This general concept of judicial independence is, however, not prevalent in Kosovo. Neither the executive, nor the parties to the proceedings, nor indeed the judiciary itself respect this principle. Both the international and the local administration have contacted judges informally with respect to a variety of legal issues.

In one case where UNMIK was not satisfied with the sale of a house in the recently reconstructed Roma Mahalla returns site, UNMIK representatives contacted judges from the District Court in Mitrovicë/Mitrovica to ask how to legally prevent such sales from being registered in future. In this case, the President of the District Court in Mitrovicë/Mitrovica gave legal advice on the matter, even offering to suspend the registration of such contracts until UNMIK changed the legal status quo. Such forms of bargaining between the executive and the judiciary would be unthinkable in other legal systems.

Respekten for eiendomsrettigheter er også mer eller mindre ikke eksisterende. Ombudsmannen skriver:

Due to the general shortcomings in Kosovo’s rule of law, property owners are only protected if they are able to protect themselves.

Det finnes en rekke eksempler på hvordan eiendomsrettighetene ikke respekteres. Tusenvis av eiendommer er fremdeles ulovlig okkupert, eneklte sågar av kommuner og andre offentlige myndigheter. Kommunene ekspropierer private eiendommer uten hjemmel i loven. Mer enn 18,000 eiendommer har blitt ødelagt etter at FN og NATO ovrok kontrollen over Kosovo i 1999. Så langt kan man telle på to hender de som ha blitt stilt til ansvar for disse ødeleggelsene.

Det er åpenbart fortsatt mye å ta fatt på her i Kosovo….

Les hele rapporten fra Ombudsmannen her.

Vi kommer til å erklære uavhengighet for Kosovo, vi kommer ikke til å erklære uavhengighet. Budskapet fra interimregjerigen i Pristina skifter fra dag til dag.

Senest forrige uke truet statsminister Agim Ceku med å erklære uavhengighet for Kosovo 28. november (Albanias nasjonaldag) med mindre FN snart kom til en løsning om Kosovos fremtidige status. Etter å ha møtt USAs utenriksminister Condaleeza Rice på mandag er tonen nå at Kosovo ikke kommer til å erklære uavhengighet på egenhånd.

Alt er selvfølgelig spill for galleriet, for i det øyeblikk Washington signaliserer at de er klare til å annerkjenne Kosovo unilaterlalt, kommer det garantert en uavhengighetserklæring fra Pristina umiddelbart. Kosovos loedende politikere har vel så og si ingen troverdighet igjen lenger blant befolkningen.

Først så var man bråsikker på at Kosovo skulle få uavhengighet innen utgangen av 2006. Deretter het det innen utløpet av mars 2007, som så ble justert til april, så mai og deretter juni. Nå sier kosovo-albanske politikere at uavhengigheten kommer innen utgangen av 2007. Selv dette er imdlertid langt fra sikkert, etter at Russland har blokkert alle forslag i FNs sikkerthetsråd som innebærer uavhengighet. Flere EU-land har også ganske utilslørt antydet at statusspørsmålet ikke avgjøres før i 2008.

Mest sannsynlig vil det avholdes valg i Kosovo i november. Uten avhengighet, kommer den sittende interimregjeringen til å gå på et dundrende nederlag.

I følge en pressemelding fra Pristina Regional Watercompany, er vannreservoarene snart tomme. Blir spennende å se om dette er ulv, ulv slik vi er vant til vedr. vannmagasiner og strømpriser i Norge eller ikke.

I følge pressemeldingen fra vannverket opplever Kosovo nå sin tørreste periode på 50 år. Sist vinter var ekstremt nedbørsfattig og den sommeren har vært preget av langvarig hete. Det har vært over 30 grader i nærmere 2 mnd nå.

Vannreservoarene var nede i 50% i mai, og med fortsatt lite nedbør og høt vannforbruk vil Pristina være tom for vann i 2008, advarer vannverket. De minner også alle utøverne av Kosovos nasjonalsport på at: ” under Pristina Municipality Regulation 031-126 dated 28 March 2007 it is an offence to misuse water for washing the street, washing cars and for use in the garden.” Bare så synd at at dette forbudet ikke håndheves…

Høytidsdager og andre merkedager blir litt annerledes når mann er bosatt utenlands, langt unna familie og gamle venner. Når man i tillegg jobber i et “mission area” kan uventede ting sette planlagte opplegg på prøve.

På lørdag forlot jeg endelig min ungdom i det jeg rundet de tredve. Det var unektelig med litt blandede følelser jeg feiret denne dagen i Kosovo. På dene ene siden skulle jeg gjerne vært hjemme i Norge med familie og venner. På den annen sider er det ikke tilfeldig at jeg og mange andre internasjonale jobber her i Kosovo, for det er fortsatt mange uløste oppgaver hvor lokalbefolkningen trenger assistanse.

Det er langt frem til vi kan snakke om at lov og rett fungerer her nede, og følelsene på begge sider av den gamle konfliktlinjen er fortsatt sterke med få utsikter til forsoning i nær fremtid. Det er slett ikke noe anarki til daglig i gatebildet, men Kosovo er langt unna et samfunn hvor lov og orden respekteres og overholdes. Det er den sterkestes rett som gjelder, og veletablerte mafiagrupperinger gjør som de vil. Befolkningens valgte representanter er i mange sammenhenger en del av, eller har ihvertfall nære forbindelser med slike grupperinger.

Samtidig så er det også mange positive trekk med utviklingen. De fleste “normale” mennesker her nede ønsker bare å sørge for et godt liv for seg og sin familie. Andelen av befolkningen som tar høyere utdanning er økende. Folk er optimistiske med tanke på fremtiden. Det skal bli spennende å følge utviklingen i Kosco også i årene etter at jeg forlater min jobb he nede. Tidspunktet for det sistnevnte er fortsatt i det blå.

Jeg hadde egentlig planlagt å feire 30 årsdagen både fredag og lørdag med venner og bekjenter her nede. Dag jeg kom hjem fra jobb på fredag kveld, ringte imidlertid sjefen og beordret emg umidellbart til Beograd for å delta på et direktesendt TV-program lørdag formiddag. Dermed ble det en fredagskveld i bilen på vei til Beograd istedenfor øl og moro i Pristina.

Umiddelbart etter gjennomført TV-opptreden i Beograd vendte jeg nesen tilbake mot Pristina for å rekke en planlagt 3+ års middag i den serbiske enklaven Gracanica. Dagen ble markert med ovsnbakt svinesteik og mender med rakija og lokal pils for den ble avslutte på “lokalet” med et lokalt band som spilte turbo-folk musikk. Når jeg først skulle feire 30 årsdagen her nede, kunne jeg i grunnen ikke tenke meg en bedre måte å gjøre det på. Så får jeg heller ta igjen det tapte med gamle kjent enår jeg kommer på ferie til Norge om halvannen uke…

En avstemming i FNs sikkerhetsråd om Kosovos fremtidige status vil mest sannsynlig tvinges frem i løpet av uken, etter at USA, Storbritannia og Frankrike formelt fremmet et resolusjonforslag for sikkerhetsrådet tirsdag kveld. Det fremlagte resolusjonsforslaget er også støttet av Tyskland, Belgia og Italia. –Vi vil konsultere ytterligere med flere lands regjeringer om den videre fremdriften, men akkurat nå ser det ut til at forslaget vil bli lagt frem for avstemning så fort som mulig. Dette kan muligens skje allerede de neste 36 timene, sa Storbritannias FN-utsending Karen Pierce. 

Forslaget som er fremmet for sikkerhetsrådet baner vei for en gradvis selvstendighet for Kosovo. Provinsen som fortsatt er en del av Serbia har vært under FN-adminsistrasjon siden 1999. Serbia har imidlertid sterkt motsatt seg at Kosovo skal gis selvstendighet og har så langt blitt støttet av Russland. Russlands FNs ambassadør sa ifølge EUobserver tirsdag at det fremmlagte forslaget har null sjanse for å bli vedtatt. Dermed tyder alt på at Russland vil gjøre alvor av truslene om å nedlegge veto mot resolusjonen i når den kommer til avstemning. 

Vestlige diplomater har de siste dagene gitt klare signaler om at de ikke vil akseptere at Russland blokkerer forsøkene på å endelig avgjøre Kosovos fremtidige status, og de har nå begynt å se på atlernative løsninger. EUs Javier Solana sa tirsdag til Reuters at EU og USA kan komme til trekke Kosovo-spørsmålet ut av FNs sikkerhetsråd dersom ikke Russland snart viser tegn til bevegelse. Solana antydet at prosessen isteden vil bli flyttet til den såkalte Kontaktgruppen for Balkan (USA, Storbritannia Frankrike, Tyskland, Italia og Russland). som vil initiere skytteldiplomati mellom myndighetene i Beograd og Kosovos provinshovedstad over en tre månders periode. Etter dette vil EU og USA lande ned på en endelig løsning for Kosovo. 

I løpet av de siste dagene har det også kommet trusler fra interimregjeringen i Pristina om at de egenhendig vil erklære Kosovo selvstendig dersom det ikke lykkes å komme til internasjonal enighet om statusspørsmålet. Både USA og flere EU-land har gitt uttrykk for at de vil annerkjenne en slik selvstendighetserklæring dersom det ikke lykkes med å komme til enighet gjennom forhandlinger.

Denne saken er også publisert hos ABCNyheter. 

Vanning av fortuau må være noe av det nærmeste man kommer nasjonalsport i Kosovo. Enhver eier av en butikk eller kafe med respekt for seg selv drar frem vannslangen flere ganger daglig for å gi fortauene en omgang med vannspyling. 

Dette er visstnok en ganske gammel tradisjon, og gjøres blant annet for å holde noe av den enorme støvmengden i Pristina under sjakk (men fenomenet fortausvanning kan observeres over hele Kosovo). Skjønt det virker ganske fånyttes, Det er for eksempel helt meningsløst å pusse svarte sko med skokrem, da de uansett vil være nedstøvet etter en 10 minutters spasertur i Pristina. 

Den enorme mangden vann som går med til den tradisjonsfulle fortausvanningen tærer hardt på Kosovos begrensede vannreservoar. Grunnet en ekstrem tørr vinter er vannmagsinene lave, og det har nå blitt innført vannrasjonering i Pristina. Vannet kobles nå ut hver eneste dag mellom kl. 23 og 05 om morgenen. Hva som er logikken bak dette kan man jo spørre seg, da det neppe er på dette tidspunktet av døgnet det konsumeres mest vann.

 Det hadde mest sanynlig hvert mye mer effektivt å innføre  midlertidig forbud mot gatevanning, og å håndheve dette forbudet gjennom utstedelse av bøter. Men dette er åpenbart et tiltak myndighetene kvier seg for å gjennomføre. Tradisjoner er jo til for å holdes. Imens må resten av oss forsøke å huske siste tannpuss og toalettbesøk før kl 23 hver kveld….