I Michael Jacksons fotspor

Det finnes mer innbydende plasser enn enn politistasjon på landsbygda i Tanzania. Dette fikk jeg smertelig erfare etter ett heller ublidt møte med ordensmakten da jeg nylig tok en to ukers avstikker fra Kosovo til Uganda og Tanzania. Uganda gikk forsåvidt smertefritt, men det ble betydelig verre i Tanzania, landet som er stormottaker av norsk bistand. 

Bakgrunnen for min utflukt til Afrika var at jeg tok ut 2 ukers ferie for å holde kurs for opposisjonspolitikere i helholdsvis Uganda og Tanzania. Begge landene er relativt ferske “demokratier”. Uganda holdt sitt første flerpartivalg på over 20 år i 2006, hvor den “demokratiske” diktatoren Yoweri Museveni ble gjenvalg med 57% av stemmene etter at han hadde sørget for at sin fremste rival måtte tilbringe dagene i rettssalen fremfor å drive valgkamp. I Tanzania ble de første flerpartivalgene avholdt i 1995, men fortsatt holder det gamle “ettpartiet” CCM en klamt grep om makten. Det eksisterer så og si ikk enoe skille mellom statsapparatet og “partiet”.

Og det var nettopp dette manglende skille mellom stat og parti jeg fikk føle på kroppen da jeg ankom en liten by på landsbygda, 2 timers flytur og 12 timers biltur unna Dar es Saalam. Jeg hadde knapt oppholdt meg i byen 1 time før ordensmakten meldte sin ankomst i det jeg satt behagelig på en av byen få restaurenter. Bryskt ble jeg bedt om å vise frem passet, noe jeg følt det var vanskelig å snike seg unna. Etter en overfladisk kikk og spørsmål om hvorfor jeg befant meg i denne byen, konkluderte lovens lange arme kjapt med at jeg etter deres syn ikke var innehaver av et gyldig visum. Deretter ble passet inndratt på stedet, før representantene for ordensmakten tok til å forlate stedet med mitt pass under armene. Mine oppfordringer om å diskutere dette nærmere på den lokale politistasjonen ble bryskt avvist.

Gode råd begynte å bli dyre, og jeg bestemte meg derfor for å lage en offentlig scene. Det tok ikke mange sekundene fra jeg startet en høylytt diskusjon i byens hovedgate før jeg og lovens lange arm ble omkranset av nysgjerrige tilskuere. At det ikke skjer så mye spennende i denne byen til vanlig var helt tydelig ut fra den påstrømmende interessen fra lokalbefolkningen. Og det var ikke “mzungu”, den hvite mannen, som var synderen i folkets øyne. Skjellsordene begynte nemlig å hagle mot ordensmakten, som i relativt klare ordelag fikk beskjed om at passet burdet tilbakeleveres til den hvite mann. Min taktikk var åpenbart vellykket, for presset fra tilskuerne ble etterhvert så stort at lovens lojale tjenere selv foreslo at det kanskje var bedre å forsette denne diskusjonen på politistasjonen.

Vel fremme på politistasjonen hadde jeg også lykkes i å advare resten av mitt nordiske reisefølge om å holde seg unna byens sentrum og jeg fikk tak i den norske ambassaden i Dar es Salaam. Etter at den lite vennlige representanten for ordensmkatennektet å snakke med representanten fra ambassaden på telefon, ringte telefonen opp igjen noen minutter senere. Denne gang var amssadøren selv blitt hentet ut av et middasselskap for å “rydde” opp i sitasjonen. Dette gjorde imildertid lite inntrykk på ordensmakten. Opplysningene om at His Execellency, the Royal Norwegian Ambassador to Tanzania instsiterte på å få snakke med ordensmakten ble bryskt avvist med ”who are you? you are only a Norwegian”.  Den siste tvil om beveggrunnene for de lokale myndigheters intervensjon ble fjernet  med følgende spørsmål: “Do you think it’s fair, when we let you in our country that you get involved in political activities?” Det faktum at mitt gjøren og laden var klarert med tanzanesisk UD på forhånd spilte åpenbart ingen rolle for lovens vokter på landsbygden. Etter først å ha forsøkt å holde meg som “gissel” på politistasjonen for å forsøke å tvinge mitt reisefølge til også å melde seg og levere inn sine respektive pass, ble jeg sluppet fri etter at jeg gjorde det klart at den eneste måten de ville få ak i de andre passene var ved en formell arrestasjon. En arrestasjon hadde imidlertid betydd at de måtte gå “on record” og det fremstod åpenbart som lite fristende for ordensmakten. Jeg fikk derfor gå mot at passet mitt forble i ordensmaktens varetekt. I og for seg greit nok, da jeg uansett skulle tilbringe noen dager på dette gudsforlatte stedet mitt i ødemarken.

Den påfølgende dagen gikk med til diplomati mellom ambassaden og nasjonale myndigheter i Tanzania. Etter en hel dag med skytteldiplomati kunne jeg endelig om morgenen to dager etter hente ut mitt pass. Da hadde nemlig en stakkars overordnet av de lokale håndhvere av loven måttet reise tolv timer for å overbringe direktivet fra the National Director of Immigration i Tanzania om at mitt pass skulle tilbakeleveres. “Sorry for any inconvenience,” smilte den reisetrøtte overordnede før han etterhvert forsvant til et av byens få vannhull. Der satt han nemlig smilende med en øl i hånden og hilste på oss da vi passerte stedet noen timer senere.

At journalister i Tanzania er like omtrentelige med fakta som sine norske kollegaer fikk vi også erfare da vi på forsiden av flere nasjonale aviser kunne lese at jeg hadde blitt arrestert og løslatt mot kausjon, angivelig for å oppholde meg i landet uten gyldig arbeidstillatelse….

Det hele endte altså smertefritt, men jeg fikk ihvertfall kjenne litt på kroppen hvilke hindringer opposisjonspolitkere opplever til daglig i sitt virke. Dette Afrika-oppholdet får også være min unnskyldning for dårlig oppdatering av bloggen den siste tiden. Om jeg skal tilbake? JA!

Det er relativt rolig på overflaten i Pristina om dagen. Allikevel er det en slags spenning i luften, og de fleste går rundt og venter på når “det neste” skal skje. Etter at to personer ble drept i sammenstøt mellom politi  og demonstranter  den 10. februar har spenningsnivået steget flere hakk.

Forrige mandag ble tre FN-kjøretøyer sprengt i luften, ikke langt fra der jeg jobber. En gruppering som kaller seg UÇK (Kosovo Liberation Army) hevdet at dette angrepet var en hevn for livene som gikk tapt 10. februar. Det opprinnelige UÇK ble avvæpnet og oppløst etter at NATO intervenerte i Kosovo, men en gruppering med sans for symbolikk hevder nå at denne geriljaen lever i beste velgående. Grupperingen tar også avstand fra ledende kosovopolitikere som tidligere var fremtredende offiserer i UÇK (statsminister Agim Çeku var for eksempel øvertskommanderende i UÇK).

I dag ble biler fra OSCE sprengt i Pec.  Dette skjedde samme dagen som FN utstedte forbud mot å parkere offisielle kjøretøyer utenfor såkalte “secure compounds” i Pristina. Alle biler som ikke blir parkert forskriftsmessig blir heretter fjernet av politiet. På lørdag har bevegelsen Vetëvondosje som stod bak demonstrasjonen som utartet seg til et gateslag 10. februar varslet ny demonstrasjon i Pristina. I tillegg til planen fremlagt av Marti Ahtisaari, har bevegelsen varslet at de
skal demonstere mot de som er ansvarlig for de “to martyrene” som ble drept 10. februar.

Det går med andre ord neppe mot roligere tider her nede…

Når man kommer spaserende til fots over en grenseovergang i øsende regnvær, litt ut på kvelden har man i utganspunktet kanskje grunn til å regne med litt større oppmerksomhet fra grensekontrollørene enn ellers. Hvis man i tillegg er to menn som kommer bærende med hver sin pappeske med konvolutter under armen, da bare ber man om å bli møtt med mistenksomhet.

Dette er ihvertfall min erfaring etter at jeg her om dagen skulle passere grensen til Kosovo etter et par dagers opphold i Beograd. Vår serbiske sjåfør kjørte oss til den grenseposten på den serbiske siden av grensen, hvoretter vi måtte spasere til fots frem til Kosovosiden av grensen. Til tross for mitt desperate forsøk på å smelte isfronten med et “Mirëmbrëma” (god kveld på albansk) så var mistenksomheten fra grensevaktente til å ta og føle på.

Hvilke normale, hederlige mennesker kommer gående over grenseovergangen i stummende mørke i et slikt regnverk? Dette var åpenbart et spørsmål som grensevaktene tenkte inni seg. Det hjalp ikke engang med mitt norske pass, her ble vi strengt og tydelig kommandert rett bort til tollerne. I mitt stille sinn kunne jeg fryktinngytende forestille meg de hvite latexhanskene som umulig kunne være langt unna med dertilhørende itime undersøkelser.

Hva er deres ærend i Kosovo og hva er det dere har her, spurte tollerne bryskt mens de studerte konvoluttene nærmere.-Vi jobber i Kosovo, og har en sjåfør som venter på oss der borte sa jeg og pekte på den merkede bilen som stod 20 meter unna. Tollerne så mistroisk på oss og gjorde tydelig signal om at de hadde lyst å åpne alle konvoluttene. -Det er dokumenter fra vårt kontor i Beograd, forsøkte jeg å forklare og viste at det også var merket med vår organisasjons stempel og brevhode. Kontrollørene ble ikke helt overbevist før jeg viste frem mitt identifikasjonskort som internasjonal ansatt. Da ble vi under tvil sluppet videre.

Moralen? Neste gang skal jeg sørge for å ha en sjåfør som kan kjøre hele veien fra Beograd til Pristina. Når vi kjører bil over grensen slipper vi alltid unna med et “velkommen til Kosovo”!

Balkan er et interessant område, men det er ikke fritt for at man av og til lengter hjem til gamlelandet også. Da er det godt å ha de små ting å glede seg over. Jeg klarte ikke å dy meg da jeg vandret i gågaten i Beograd tidligere denne uken i solskinn og med et behagelig antall plussgrader. Jeg måtte bare sende SMS hjem til det kalde nord.

Meldingen var enkel: “Beograd. 16 grader og sol”.

De indignerte svarene utble ikke:

“Grrr. Oslo. -5 grader og snø.”

For ikke å nevne denne elskeverdig tilbakemeldingen:

“Sug lut”

De små gleder sier jeg bare.

Politiet skjøt for over en og en halv time siden tåregass mot demonstranter som forsøkte å ta seg gjennom en politisperring ved regjeringsbygget i sentrum av pristina. Det er fortsatt uroligheter i sentrum av byen, men situasjonen skal være under kontroll.

Demonstrasjonen som utartet seg og førte til sammenstøt med politiet var arrangert av Vetëvendosje (Bevegelsen for selvbestemmelse). Den samme bevegelsen demonstrerte også i november, da de kastet stein og malingsbomber mot offentlige bygninger. Lørdag møtte flere tusen mennesker frem for å demonstrere mot Ahtisaaris fredsplan, som de hevder er et knefall for alle serbiske krav. Til tross for at politiet skjøt tåregass- granater i mer en 30 minutter, så er det fortsatt fraksjoner av demonstrantene som regrupperer seg i sentrum av byen. Demonstranter har også angrepet ett eller parkerte FN-kjøretøyer.

Selv må jeg avvente situasjonen før jeg kan gå hjem til min egen leilighet, da hele gaten jeg bor i er sperret av politiet.

Trykk på det enkelte bilde for større versjon.

I Kosovo har man startet nedtellingen til det fleste kosovo-albanere håper skal bli uavhengighet. 12:45 - Kosovo ønsker fremtiden velkommen, er meldingen som har kommet opp på billboards over hele Pristina den siste uken. Budskapet symboliserer at FNs resolusjon 1244 som opprettet  FN-administrasjonen av Kosovo i 1999, nå skal bli erstattet av en ny resolusjon i sikkerhetsrådet, en resolusjon som den kosovo-albanske majoritetsbefolningen er sikker på at skal medføre full løsrivelse fra Serbia og en ny selvstendig stat.

Timingen av billboardsene er ikke tilfeldig. Førstkommende fredag legger nemlig FNs spesialutsending Matti Ahtisaari frem sitt forslag om Kosovos fremtidige status. Av  lekkasjene som har blitt referert i media så langt, tyder det på at Ahtisaari kommer til å foreslå en slags overgangsperiode under fortsatt internasjonalt oversoppsyn, men med stadig mer myndighet som overføres til de politiske organene i Kosovo. Dette vil igjen på sikt kunne medføre full selvstendighet, og opprettelsen av en ny europeisk stat.

Det er imidlertid en lang frem vei til noen endelig avgjørelse i FNs sikkerhetsråd om Kosovos fremtid. Russland har lenge gjort dte klart at de kommer til å blokkere ethvert vedtak i sikkerhetsrådet som ikke Serbia vil godta. Mye tider derfor på at de kommende månedene blir en lang diplomatisk dragkamp.

Spørsmålet om fremtidig status dominerer fullstendig mediebildet i Kosovo nå om dagen, og det er knyttet stor spenning til Ahtisaaris forslag. Dagens utgave av avisen Lajm inneholdt en rekke blanke sider, hvor Ahtisaaris forslag angivelig var planlagt gjengitt. Sjefredaktøren for Lajm stod nemlig frem på den “statlige” kanalen RTK  i går kveld og bekjentgjorde at de hadde sikret seg en kopi av Ahtisaaris plan for Kosovo. I dagens avis hevdes det imidlertid at Lajm etter sterkt press fra “involverte parter” hadde latt være å offentliggjøre dokumentene.

Også i det internasjonale miljøet her i Pristina er det knyttet en viss spenning til hva slags reaksjoner som vil komme i kjølvannet av fredagens offentliggjøring. Ahtisaaris forslag vil neppe være egnet til å blidgjøre de sterkeste forkjemperne for full uavhengiget, og det blir spennede å se om det blir flere hissige demonstrasjoner og angrep på offentlige bygninger… 

Nei, jeg skal ikke bytte statsborgerskap, eller bli nasjonalist. Men 2007 er året hvor vi skal prøve å finne en lokal ansatt til å ta over min posisjon i organisasjonen hvor jeg jobber. Dette blir en test på om det internasjonale samfunnet har lykkes med lokal capacity-building i Kosovo.

I organisasjonen jeg jobber er det i dag bare 15 internasjonalt ansatte igjen. Allerede er halvparten av avdelingslederne kosovo-albanere og serbere. De gjenværende internasjonale har alle satt opp en tidslinje og plan for hvordan vi kan bli erstattet av lokal arbeidskraft. Vi skal med andre ord gjøre oss selv overflødige! Hvis vi lykkes må jeg finne på noe annet å gjøre en eller annen gang denen høsten. Ingenting hadde vært mer gledelig enn det. Ikke fordi jeg ikke trives i Kosovo, men fordi det i såfall betyr at det har skjedd en positiv utvikling hvor lokalsamfunnet står bedre rustet til selv å ta ansvar for den videre utviklingen.

Hovedutfordringen er at det er mangel på kandidater som både har universitetstdannelse og tilstrekkelig arbeidserfaring, i tillegg til solide engelskkunnskaper. Etter at Milosevics regime herjet i Kosovo fra 1989-1999, står nesten en hel generasjon kosovo-albanere uten utdannelse eller arbeidserfaring. Så langt har vi ikke motatt noen søknader på stillingen min fra personer som tilfredstiller kravene som stilles, men det er jo lov å håpe…

Min serbiske kollega våger ikke å gå alene på gaten i en by med 500.000 mennesker. Serbiske enklaver må beskyttest av Nato. Samtidig mener en del serbere at den ettersøkte Ratko Mladic er en nasjonalhelt, og kosovo-albanerne jubler når de ser kinofilm med oldemødre som bringer ammunisjon til sine døde oldebarns gravsten. Kosovo anno 2007 er et splittet samfunn, fullt av mistro, kontraster og motsetninger.

Nei det er ikke slik at alle serbere hater kosovo-albanere og vice cersa. Ei heller lever hele minoritetsbefolkningen i frykt. Men etter å ha vært 5 måneder på Balkan, må jeg innrømme at jeg har sett motsteninger som er vanskelig å forestille seg hjemme i trygge, lille Norge.

Det er ofte veldig svart/hvitt her nede, med et tydelig fravær av nyanser. Jeg jobber sammen med både serbere og kosovo-albanere. I jobbsammenheng går det tilsynelatende greit, men få knytter vennskap på tvers av de etniske skillelinjene. Det internasjonale samfunnets mål om et multikulturelt Kosovo kan ofte synes veldig fjernt fra dagens virkelighet.
En venninne skulle forleden forsøke å ta en minibuss fra Mitrovica nord (den serbiske delen) og tilbake til Pristina. Det skulle ikke vise seg så enkelt. -No this bus does not go to Pristina, Gracanica only, sier en brysk sjåfør. Gracanica er en serbisk enklave utenfor Pristina. Min venninne forsøkte gjennom serbiske kjente å forhandle ekstra betaling for at bussen skulle kjøre innom Pristina, men ble raskt avfeid. -They’re afraid, ble hun fortalt.

Den endelige avtalen ble derfor at hun skulle bli sluppet av på motorveien utenfor Pristina. Før bussen forlot Mitrovica, gikk sjåføren ut byttet registreringskilter på bussen (dette er et vanlig syn også på grenseovergangene til Kosovo hvor serbere skifter fra serbiske til Kosovo-skilter før de kjører inn i Kosovo). I det de nærmer seg Pristina bråbremser sjåføren, og døren oppnås raskt. -Go, go, go, ropte sjåføren, før døren ble smelt igjen bak min venninne og minibussen akselrerte i full fart i fortsettelsen mot Gracanica.

I Pristina bodde det visstnok rundt 45.000 serbere før den væpnede konflikten i 1998 og 1999. Kun et par hundre er tilbake i dag. De fleste serberne bor i enklaver utenfor byene. Serberne som jobber i Pristina blir kjørt til og fra jobb i FN-kjøretøyer. Selv om enklavene er avhengige av beskyttelse fra Nato, skorter det ikke på nasjonalisme og sterke følelser på serbisk side. Slaget ved Kosovo Polje i 1389 preger forsatt mentaliteten. Veggene på vårt stamsted når vi skal ut til vårt stamsted i en av enklavene for å spise svinekjøtt preges av malererier fra slaget ved Kosovo Polje og bilder av Gazimestan. Dette var stedet hvor Slobodan Milosevics holdt sin beryktede nasjonalistiske tale i 1989, en tale sommarkerte inneldningen av en peride hvor Milosevic fratok Kosovo sitt selvstyre og innførte sterkt diskreminerende lovverk rettet mot kosovo-albanerene. Gazimestan er for kosovo-albanerne et symbol på Milosevic.

For en tid tilbake var jeg på Kino i Pristina for å se de lokale “dokumentaren” the Haradinaj generals, som omhandlet familien Haradinaj, som ses på som martyrer og helter blant kosovo-albanerne. Mange av familiemedlemmene var offiserer i KLA-geriljaen og mistet livet under den væpnede konflikten. Filmen, som er sterkt nasjonalistisk, åpner med bilder av tidligere statsminister Ramush Haradinaj. Jubel og stor applaus bryter når bildene av Ramush går over filmlerretet. Han sitter nå fengslet i Haag siktet for forbrytelser. Litt senere er det et interhans oldemor, som forteller om da hun skulle besøke gravstenen til Luan, Ramushs lillebror som ble drept i trefninger med serberne. -Jeg vet at det er vanlig å bringe blomster til gravstenen, men det er ikke hva mine gutter vil ha. Mine gutter vil ha kuler, forteller oldemoren. Igjen bryter stormende jubel og applaus ut blant publikum i ABC Cinema i Pristina. Kinoen ligger til alt overmål Luan Haradinaj street!

K osovo er et delt samfunn. Den kosovo-albanske majoriteten av befolkningen lever i sitt samfunn, mens de gjenværende minoritetene lever i sine små samfunn. Det heter seg at tid leger alle sår. Uansett hva som blir den fremtidige statusen for Kosovo, er det skapt dype sår som det vil ta generasjoner å lege. Det mulitikulturelle Kosovo er per dags dato en fjern drøm, som ligger mange, mange år frem i tid.

Etter ni dagers juleferie i Norge, kom jeg tilbake til Pristina 2. januar. Siden tilbakekomsten har solen glimret med sitt fravær,  og gradestokken befinner seg konstant rundt 0 grader.

Selv om Pristina på overflaten virker moderne og ok, så skal man ikke oppholde seg mange timene i Norge (eller andre steder enn Kosovo - man trenger ikke å dra lenger en til Skopje i Makedonia) før man oppdager hvilke ting man ikke har tilgang til her nede. Noe av det jeg savner mest mest er tilgang på ferskvarer i butikkene, og et mer variert restauranttilbud. For å ta det siste først; restauranttilbudet i Pristina er i all hovedsak en albansk vri på det italienske kjøkkenenet. Den albanske vrien er at man ikke har tilgang på de samme råvarene som i Italia, pluss at man helst unngår å krydre maten på noen som helst måte. Oregano, basilikum ohg hvitløk glimrer med sitt fravær. I tillegg finnes det tyrksiskinspirert restauranter for de som er glad i kebab.

Matbutikkene har lite eller ingen ferskvarer. Er du heldig har de noe frukt og grønnsaker, men fersk kjøtt og fisk kan du bare glemme. Noe meieriprodukter har de som regel, men på grunn av de ustanselige strømbruddene, anbefales det ikke med mindre du er ute etter å utforske fordøyelsessystemets toleranssegrenser å prøve seg på disse produktene.

Kulturtibudene er relativt begrensede. Det finnes et par steder med livemusikk, men det ene stedet er off-limet for internasjonalt ansatte, med mindre man har lyst på en real omgang med juling.

Dette er altså stedet hvor jeg skal oppholde meg i 12 måneder til.

Slik var sikten i Pristina på mandag. På 150m avstand var det umulig å se det store skiltet på taket av Grand Hotel.
I det jeg kommer ut av ankomsthallen på flyplassen i Pristina slår en stram, umiskjennelig stank i mot meg. Stanken av kullkraft. “Kosovo A” og “Kosovo B” heter jævelskapene av noen kullkraftverk som ligger i Obilic, utenfor Pristina. Det er disse som spyr ut den herlige stanken av kullkraft som jeg nesten hadde glemt etter en ukes ferie i gamlelandet.

Bygget undet Jugoslavias storhetstid, lider kraftverkene av manglendevedlikehold gjennom mange år, med dertil synkende strømproduksjon. På åtti og nittitallet slet med å finne reservedeler til de to kraftverkene hvilket gjorde at kreative, hjemmesnekrede reservedeler ble benyttet isteden. Dette ga seg selvsagt også utslag i redusert produksjon. Etter at Milosevic-regimet sparket alle kosovoalbanerene som jobbet på kullkraftverkene i Obilic på sluuten av åtti og begynnelsen av nittitall, ble jobben overtatt av serberne. Etter at kosovoalbanerene igjen inntok Obilic etter NATOs bombing i 1999 var man kommet i en situasjon hvor man hadde absolutt null peiling på hvilke reservedeler serberne hadde benyttet de siste årene. Dermed har man klødd seg i hodet hver gang man må bytte reserveredeler og utføre reperasjoner. Kullkraftverkene er rett og slett et puslespill av mer eller mindre fikse reodorfelgen løsninger.

Men selv om produksjonen fra Kosovo A og B er redusert, er slett ikke forurensingen det. Den stinkende røyken fra Obilic legger seg ofte som et herllig teppe rundt hele Pristina. Selv på klarværsdager kan men nesten aldri se fjellområdene som egentlig omkranser Pristinas horisont. Og når vi har skikkelige “gode” dager, kan vi ikke se mer enn et par hundre meter fremfor oss. Jeg tror jaggu jeg skal ta på meg et hvitt munnbind en dag og se hvordan det ser ut etter en aldri så liten spasertur i downtown Pristina. Jeg er overbevist om munnbindet etterpå vil ha en farge som matcher de triste dressene som meteorologene på NRKs værmelding ikler seg hver dag.

Til alle motstandere av gasskraft og/eller vannkraft i Norge: Ta dere en tur til Pristina eller et annet sted i Øst-Europa. Ta så et godt magedrag av luften og reflekter om dere fortsatt er overbevist om at det er bedre å importere kullkraft fra Danmark og Russland fremfor å bygge ut mindre forurensende kraftproduksjon i Norge…