I Michael Jacksons fotspor

På mandag var det ett år siden jeg satte mine ben på Balkan for første gang. Første gangen jeg steg ut av Austrian Airlines flyet på Pristina International Airport 28. august 2006 visste jeg svært lite om hva som ventet. Det eneste jeg visste var at jeg hadde en arbeidskontrakt som varte i fire måneder. Denne ble som jeg har skrevet om tidligere forlenget med ytterligere 12 måneder, slik at jeg nå ar kontrakt ut året. I skrivende stund kan det også se ut til at mitt opphold i Kosovo kommer til å bli ytterligerer forlenget utover dette.

Ett år er på lang nær nok til å kunne påberope seg ekspertkunnskap om et område. Men som min sjef har sagt til meg i det siste “landingshjulene er ute, og du har snart landet nå.”. Det tar tid å forstå menneskene, kulturen og følelsene som råder i et post-konflikt område. Jeg har sett og hørt ting som jeg aldri ville vært i nærheten av å kunne forstå og forestille meg uten selv å være tilstede i Kosovo. Det gjør sterkt inntrykk å se totalraserte hus, se et brennnede hat og se frykt og fortvilelse lyse i øynene på mennesker. I Mitrovica er byen delt i to av en bro over eleven Ibar. Dersom du er albaner og bevger deg over til norsiden av brua, eller serber som går til sørsiden risikerer du liv og lemmer. Granatkasting inn i bakgården eller huset til “fienden” er ikke uvanlig.

Lov og rett kan ofte synes total fraværende. Jeg har selv vært vitne til at fremtredende representanter både fra FN-administrasjonen og fra interim-regjering har forsøkt å bruke sine posisjoner for å tilsidesette loven for å gjøre noen en tjeneste. Etter et år i et område som er administert av FN, så er det bare å inrømme at jeg som tidligere har vært en sterk tilhenger av FN er i ferd med å miste en del illusjoner om den verdensomspennende organisasjonen. Etter å ha styrt Kosovo i 8 år eksisterer det fremdeles ikke grunnleggende lov og orden. Det er 50.000 saker i kø i domstolene, og domstolen avgjør ikke mer enn 4000 saker i året. Organiserte kriminelle, som ofte har forbindelseslinjer til fremtredende politikere har mer eller mindre fritt spillerom. Mens vanlige borgere blir tatt for fartsovertredelser kan det synes som om mafiabossene som styrer markedende for sigaretter, drivstoff, alkohol og dagligvareimport er “untouchable”.

Det er ikke bare jeg som spør meg hvilken fremtid Kosovo har. Selv mange lokale ser med misnøye på hva som foregår rundt dem. Vanlige folk er frusterte over politikere som meler sin egen kake og som ikke slår ned på korrupsjon og kriminalitet. Og man er forståelig frusterte på det internasjonale samfunnet som har fått til svært lite de siste årene.

Til tross for de mindre positive sidene, så er det allikevel mest positive inntrykk jeg har opparbeidet meg. Folk er veldig hyggelige og åpne, uansett etnisitet. For de historieintresserte er Kosovo et fantastisk interessant sted. Og når man beveger seg ut av søppelhaugene som omgir byer og landsbyer så finnes det en fantastisk natur her. Hadde alt bare vært trist og dårlig hadde jeg neppe blitt her lengre…

I følge en pressemelding fra Pristina Regional Watercompany, er vannreservoarene snart tomme. Blir spennende å se om dette er ulv, ulv slik vi er vant til vedr. vannmagasiner og strømpriser i Norge eller ikke.

I følge pressemeldingen fra vannverket opplever Kosovo nå sin tørreste periode på 50 år. Sist vinter var ekstremt nedbørsfattig og den sommeren har vært preget av langvarig hete. Det har vært over 30 grader i nærmere 2 mnd nå.

Vannreservoarene var nede i 50% i mai, og med fortsatt lite nedbør og høt vannforbruk vil Pristina være tom for vann i 2008, advarer vannverket. De minner også alle utøverne av Kosovos nasjonalsport på at: ” under Pristina Municipality Regulation 031-126 dated 28 March 2007 it is an offence to misuse water for washing the street, washing cars and for use in the garden.” Bare så synd at at dette forbudet ikke håndheves…

Høytidsdager og andre merkedager blir litt annerledes når mann er bosatt utenlands, langt unna familie og gamle venner. Når man i tillegg jobber i et “mission area” kan uventede ting sette planlagte opplegg på prøve.

På lørdag forlot jeg endelig min ungdom i det jeg rundet de tredve. Det var unektelig med litt blandede følelser jeg feiret denne dagen i Kosovo. På dene ene siden skulle jeg gjerne vært hjemme i Norge med familie og venner. På den annen sider er det ikke tilfeldig at jeg og mange andre internasjonale jobber her i Kosovo, for det er fortsatt mange uløste oppgaver hvor lokalbefolkningen trenger assistanse.

Det er langt frem til vi kan snakke om at lov og rett fungerer her nede, og følelsene på begge sider av den gamle konfliktlinjen er fortsatt sterke med få utsikter til forsoning i nær fremtid. Det er slett ikke noe anarki til daglig i gatebildet, men Kosovo er langt unna et samfunn hvor lov og orden respekteres og overholdes. Det er den sterkestes rett som gjelder, og veletablerte mafiagrupperinger gjør som de vil. Befolkningens valgte representanter er i mange sammenhenger en del av, eller har ihvertfall nære forbindelser med slike grupperinger.

Samtidig så er det også mange positive trekk med utviklingen. De fleste “normale” mennesker her nede ønsker bare å sørge for et godt liv for seg og sin familie. Andelen av befolkningen som tar høyere utdanning er økende. Folk er optimistiske med tanke på fremtiden. Det skal bli spennende å følge utviklingen i Kosco også i årene etter at jeg forlater min jobb he nede. Tidspunktet for det sistnevnte er fortsatt i det blå.

Jeg hadde egentlig planlagt å feire 30 årsdagen både fredag og lørdag med venner og bekjenter her nede. Dag jeg kom hjem fra jobb på fredag kveld, ringte imidlertid sjefen og beordret emg umidellbart til Beograd for å delta på et direktesendt TV-program lørdag formiddag. Dermed ble det en fredagskveld i bilen på vei til Beograd istedenfor øl og moro i Pristina.

Umiddelbart etter gjennomført TV-opptreden i Beograd vendte jeg nesen tilbake mot Pristina for å rekke en planlagt 3+ års middag i den serbiske enklaven Gracanica. Dagen ble markert med ovsnbakt svinesteik og mender med rakija og lokal pils for den ble avslutte på “lokalet” med et lokalt band som spilte turbo-folk musikk. Når jeg først skulle feire 30 årsdagen her nede, kunne jeg i grunnen ikke tenke meg en bedre måte å gjøre det på. Så får jeg heller ta igjen det tapte med gamle kjent enår jeg kommer på ferie til Norge om halvannen uke…

Vanning av fortuau må være noe av det nærmeste man kommer nasjonalsport i Kosovo. Enhver eier av en butikk eller kafe med respekt for seg selv drar frem vannslangen flere ganger daglig for å gi fortauene en omgang med vannspyling. 

Dette er visstnok en ganske gammel tradisjon, og gjøres blant annet for å holde noe av den enorme støvmengden i Pristina under sjakk (men fenomenet fortausvanning kan observeres over hele Kosovo). Skjønt det virker ganske fånyttes, Det er for eksempel helt meningsløst å pusse svarte sko med skokrem, da de uansett vil være nedstøvet etter en 10 minutters spasertur i Pristina. 

Den enorme mangden vann som går med til den tradisjonsfulle fortausvanningen tærer hardt på Kosovos begrensede vannreservoar. Grunnet en ekstrem tørr vinter er vannmagsinene lave, og det har nå blitt innført vannrasjonering i Pristina. Vannet kobles nå ut hver eneste dag mellom kl. 23 og 05 om morgenen. Hva som er logikken bak dette kan man jo spørre seg, da det neppe er på dette tidspunktet av døgnet det konsumeres mest vann.

 Det hadde mest sanynlig hvert mye mer effektivt å innføre  midlertidig forbud mot gatevanning, og å håndheve dette forbudet gjennom utstedelse av bøter. Men dette er åpenbart et tiltak myndighetene kvier seg for å gjennomføre. Tradisjoner er jo til for å holdes. Imens må resten av oss forsøke å huske siste tannpuss og toalettbesøk før kl 23 hver kveld….

Det kan umulig være andre steder enn på Balkan hvor det tar flere timer å passere grensen, selv om det bare er 20 biler i kø foran deg. Glem velkommen til 2007, her er det mer snakk om å befinne seg i tidlig 1900tallsmodus.

Dersom du skal inn til Kosovo fra den delen av Serbia som ikke kontrolleres av FN må du gjennom to grenseoverganger, først en serbisk grensekontroll, deretter en FN-grensekontroll. Hvor logikken i dette er, all den tid Kosovo fortsatt formelt er en del av Serbia vet ikke jeg, men slik er det nå ihvertfall.

FN-kontrollposten er sjelden noe stort problem, da kontrollørene her både har en viss grad av smidighet, og ikke minst tilgang på elektroniske hjelpemidler. Det å passere den serbiske grensekontrollen er derimot en tålmodighetsprøve. Smidig er definitivt et adjektiv som ikke kan brukes for å betegne kontrollørene her. Mine serbiske venner hevder da også at politifolkene som vokter grenseovergangene mot Kosovo har blitt plassert der som disiplinærstraff.

Selv mangel på smidighet kunne man sett igjennom fingrene med, hadde det ikke vært for at kontrollen utføres i en fart som ville fått en skilpadde til å fremstå som en habil 100 meters sprinter. Dette skyldes dog ikke kun vond vilje. De serbiske kontrollstasjonene har nemlig ikke fått med seg at det begynner å bli en stund siden kommunismen forlot Europa. Det nærmeste man kommer tekniske hjelpemidler her, er sannsynligs en hyppig brukt kaffetrakter.

Hver gang du passerer grensen, vil kontrollørene for hånd skrive ned ditt navn og passnummer i en stor loggbok de har liggende. Når de så har fullført denne prosessen så står neste oppgave for tur; nemlig det å registrere kjøetøyet ditt. Også dette gjøres for hånd, og for å gjøre det hele litt mer komplisert så skal selvfølgelig bilen registeres i en annen loggbok en passet.

Som nevnt tidligere, hvorfor gjøre ting enkelt når de kan gjøres vanskelig?

Foran 50.000 elleville fans i Beograd bevisste bestefar-rockerne i Rolling Stones at alder er ingen hindring. Til alle som har billett til Valle Hovin 8. august: gled dere!

Med energi som en 20-åring hoppet og spratt snart 64 år gamle Mick Jagger rundt på scenen i nærmere 2 timer på lørdagens konsert i Beograd. Selv om det begynner å bli en stund sider Rolling Stones lagde noen nye hitlåter beviste de nok en gang at at Rolling Stones er et rivende godt live-band.

Med en energisk versjon av Start Me Up som åpningslåt ble tonen umidelbart satt for resten av konserten. Denne kvelden skulle først og fremst bli en spasertur ”down the memory lane”. Rough Justice var den eneste låta som ble spilt fra det siste albumet A Bigger Bang, og sammen med I Wanna Hold You med Keith Richards rustne stemme på vokal var dette de to eneste låtene utgitt etter 1980 som ble fremført.

For å flørte litt ekstra sjarmerte Mick Jagger sitt serbiske publikum med innøvde serbiske gloser gjennom hele konserten. Etter et midtparti av noe variabel kvalitet og intensitet leverte Stones en forrykende coverversjon av James Browns I’ll Go Crazy hvor også en av korjentene virkelig fikk utfolde seg, etterfulgt av Tumbling Dice fra det klassiske albumet Exile on Main Street.

Etter dette tok Mick Jagger seg en pause mens Keith Richards overtok vokalen på You Got The Silver og tidligere nevnte I Wanna Hold you. Herfra og og inn fulgte den reste hitparade med slagere som Satisfaction, Honky Tonk Women, Sympathi for the Devil, Paint It Black og Jumpin Jack Flash.

Med en utvidet versjon av Brown sugar som ekstranummer, var kvelden fullendt for alle Rolling Stones fans og det hele ble avsluttet med et forrykende fyrverkeri. Hele konserten varte i godt og vel 2 timer.

Sangene som ble spilt:

1. Start Me Up
2. You Got Me Rocking
3. Rough Justice
4. All Down The Line
5. Heartbreaker
6. You Can’t Always Get What You Want
7. Midnight Rambler
8. I’ll Go Crazy
9. Tumbling Dice
10. You Got The Silver
11. I Wanna Hold You
12. Miss You
13. It’s Only Rock’n Roll
14. Satisfaction
15. Honky Tonk Women
16. Sympathy For The Devil
17. Paint It Black
18. Jumping Jack Flash
19. Brown Sugar

Lokalbefolkningen i Kosovo er i all hovedsak veldig hyggelig. Min utleiemegler (Good boss) er i så måte intet unntak. Utallige ganger har han forsøkt å be meg med på kaffe, men jeg har klart å styre unna hver gang. Mr. Good Boss snakker nemlig flytende serbisk, tyrkisk og litt italiensk i tillegg til albansk. Engelskkunnskapene er det dog værre med. Som oftest bruker han sin sønn som tolk dersom det er kompliserte ting som må forklares på engelsk (så som hele setninger). Hvis ikke går samtalen gjerne på noen få ord så som:

Ah. Mr Jackson. Today rent? No problem, me good boss. You rent. Monday. Me good boss. You big boss. Mr. Jackson, you, TV! hahaha

På fredag hadde jeg akkurat satt meg ned på en kafé i nabolaget i det jeg oppdaget at Mr. Good Boss satt ved nabobordet. Denne gangen gikk det simpelthen ikke an å komme seg unna, Mr. Good Boss insisterte på at Mr. Big Boss skulle komme over og ta en øl sammen med ham.

Jeg prøvde å banke ned ølen av merket Peja relativt kjapt for å kunne produsere en unnskyldning for å bevege meg videre, men Mr. Good Boss ville det annerledes. Josh jedno pivo? (En øl til) Halvt spør han, halvt kommanderer han meg. Mr. Good Boss er klar over at Mr. Jacksons albanske kunnskaper er begrensede så han drar likegodt denne formaningen på serbisk, ikke det at jeg behersker det noe bedre men nølende nikker jeg “Ok, josh jedno pivo”.

Samtalen som fulgte var en kombinasjon av et par engelske ord her og der, latter, litt peking og tegning med fingrene. Ut fra “samtalen” kunne jeg slutte følgende.

Min tidligere kollega Mr. Vladimir må være “big mafia”, han er jo bulgarsk og der er bare bulgarsk mafia som er i Geneve som han nå har flyttet til. Mr. Good Boss har en businessgrad fra Universitet iBeograd som han er svært stolt av, og han har tidligere vært salgsrepresentant for et serbisk selskap. Fotball suger, her i Pristina er det bare basketball som gjelder og Mr. Good Boss’ sønn spiller på Pristinas basketball lag, noe han er veldig stolt over. Og når vi har drukket opp ølen så er basketballsønnen ferdig med trening og da skal Mr. Good Boss på helgetur til Podujevo (ca. en time nord for Pristina).

Det er med andre ord ikke grenser for hva tostavelsesord og tegnspråk kan brukes til å formidle, bare man legger godviljen til. Men hyggelig var det. Neste gang er det vel min tur til å betale for ølen.

Det er sjelden man markerer sine egne nederlag, særlig 618 år etterpå. 28.juni er imdidlertid en dag serberne markerer hvert eneste år til minne om sine falne soldater i slaget ved Kosovo Polje i 1389.

28. juni 1389 tapte serbernes hær under ledelse av Prins Lazar et avgjørende slag mot den ottomanske hæren ved Kosovo Polje. Dette slaget har utviklet seg til å bli et symbol på serbernes identitet, og folkoriske myter om prins Lazar og hans tapre menn har blomstret siden den gang. Serbias nasjonalblomst, den røde Bozhur-blomsten skal symbolisere blodet til soldatene som falt ved Kosovo Polje.

En av de mest kjente folkesangene beskriver hvordan prins Lazar døde som en heroisk martyr da han valgte det himmelske kongedømme fremfor det jordiske på vegne av sitt folk etter å ha fått valgmuligheten av et sendebud fra helgenen Elias:

Oh, Tsar Lazar, of honorable decent,
which kingdom will you choose?
Do you prefer the heavenly kingdom,
Or do you prefer the earthly kingdom?
If you prefer the earthly kingdom,
saddle the horses, tighten the girths!
You knights, belt on your sabers,
and charge against the turks:
the entire Turkish army will perish!
But if you prefe the heavenly kingdom,
build a church at Kosovo,
do not make its foundation of marble,
but of pure silk and scarlet,
and make the army take the Communion and prepare,
your entire army will perish,
and you, prince, will perish with it.

Det er nettopp det at serberne regner Kosovo som sin krybbe, som gjør spørsmål om selvstendighet for Kosovo ekstra følelsesladet.

På slagmarken fra 1389 har man reist monumentet Gazimestan, som er et enkelt mursteinstårn oppført på 1950-tallet. Gazimestan stod i sentrum for dagens feiring, hvor både regjeringsmedlemmer fra Serbia og den ortodokse kirken deltok I seremoniene som markerte 618-års dagen fordet sagnomsuste slaget. Dagen ble markert over hele Serbia. Heldigvis gikk ting rolig for seg, og det kom ikke til sammenstøt mellom tilreisende serbere og militante Kosovo-albanske grupperinger.

Gazimestan er for serberne et symbol på slaget i 1389 og dermed på serbisk heltemot. For Kosovo-albanere er derimot monumentet synonymt med Slobodan Milosevics undertrykkelse av Kosovo-albanere fra 1989-1999. 28. Juni 1989 holdt Milosevics en av sine mest kjente taler ved Gazimestan. Dette var en ultranasjonalistisk tale som markerte starten på på undergangen for det tidligere Jugoslavia. Monumentet er i dag så hatet av den albanske majoritetsbefolkningen i Kosovo at det er døgnbevoktet av væpnede NATO-soldater året rundt.

Etter at jeg flyttet til Kosovo, har jeg skjønt at de som kun benytter bilbatteri i bilen ikke har forstått speketeret av bruksområder som denne oppfinnelsen kan brukes til. Nedenfor følger tre mulige bruksområder for et bilbatteri som du kanskje ikke var klar over.

Når strømsituasjonen som jeg har skrevet om tidligere er alt annet enn stabil, så er det viktig å være i beredskap mot kjedelige strømbrudd. Naturlig nok har jeg opptil flere maglighter stående rundt omkring i leiligheten, men dersom strømmen er borte i flere timer kan det fort bli stusselig dersom man bare har en maglight.

Godt er det da at man kan ett eller flere bilbatterier stående i stua. Det er nemlig ovverrasskende hvor mye glede man kan få ut av den begrensede strømmengeden som finnes i et slikt batteriet. ”Invertor” er hva man kaller herligheten her nede. Det er en ”invertor” når man har ”modifisert bilbatteriet” med en tilhørende ladeboks som lader batteriet hver gang strømmen er tilstede.

Mitt bilbatteri gir meg muligheten til følgende gleder:

1. Jeg har strøm til TV og DVD spiller i inntil 6 timer (så langt har det lengste strømbruddet vært 4 timer) så strømsituasjonen har fortsatt ikke frarøvet meg muligheten til å se ”The Chuck Norris Movie collection” og andre herlige uvesentligheter.

2. Bilbatteriet gir meg mulighet til å opprettholde mine lite varierte frokostvaner, da jeg får nok strøm til å lage toast i det elektriske toastjernet.

3. Jeg kan holde meg oppdatert på hva som rører seg i resten av bloggosfæren, da jeg har nok strøm til laptop og modem i ett ukjent antall timer.

Forøvrig gir den ustabile strømsituasjonen også andre nyttige erfaringer:

-hvordan gå på do med en mobiltelefon som eneste lyskilde

-ulltepper fra Jysk eliminerer behovet oppvarming i stua, selv når det er kuldegrader

-stearinlys er faktiske nyttig utover romatiske middager

-lyset fra en lighter er nok til å identifisere nærmeste lommelykt

Etter fire måneder har jeg endelig fått rekruttert nødvendige medarbeidere slik at jeg kan begynne å planlegge min egen exit-strategi. Etter X antall utlysninger har vi endelig funnet kvalifiserte lokale personer, som forhåpentligvis vil gjøre en god jobb, og som forhåpentlig vil gjøre at jeg får en noe mer normal arbeidstid.

Jeg har kontrakt ut resten av året. Så det bli spennende å se hvem som forsvinner først, jeg eller UNMIK?