I Michael Jacksons fotspor

…men derimot en lang rekke av folk i Beograd som står i kø for å motta en subsidiert Telenor mobiltelefon. Slik kø har det visstnok vært hver dag i nesten en måned nå. Etter at Telenor kjøpte opp det serbiske mobitelefonselskapet Mobi63(Mobtel) for 1,5 milliarder EURO i juli 2006, har man eksportert de aggressive norske salgsmetodene til Balkan hvor man selger subsidierte mobiltelefoner med bindingstid. Dette får Serberne til å gå mann av huse for å kjøpe mobiltelefon.

(På bildet ser vi i midten Serbias president Boris Tadic sammen med Ruzica Djindjic, enken etter stastminister Zoran Djindhic som ble myrdet i 2003. Til høyre står Bozidar Djilic som er Democartic Party sin statsministerkandidat.)

På søndag går serberne til valg på nytt parlament, etter en valgkamp som har vært preget av ekstrem nasjonalisme og usikkerhet om hvilken flertallskonstellasjon som skal styre landet fremover.

Den nåværende regjeringen ledet av statsminister  Vojislav Kostunica fra Democratic Party of Serbia, er en mindretallsregjering som i tillegg består av partiene G17 Plus og den nasjonalistiske alliansen Serbian Renewal  Movement ledet av den utpregede nasjonalistiske utenriksministeren Vuk Draskovic. Denne konstellasjonen har i inneværende periode basert seg på parlamentarisk støtte fra Socialist Party som er restene etter Milosevics gamle parti.

Det klart største partiet i inneværende periode, det ultranasjonalistiske Radical Party, hvis partileder sitter fengslet i Haag, ser ut til å gjøre et svært godt valg også denne gangen. Dette partiet var tidligere en koalisjonspartner for Slobodan Milosevic, og har ført valgkamp på en svært nasjonalistisk plattform preget av en uforsonlig linje i forhold til Kosovo og løfte om ikke å utlevere Ratko Mladic og Radovan Karadzic som er ettersøkt for krigsforbrytelser til domstolen i Haag.

Om det er fremgangen til Radical Party eller den generelle mentaliteten i Serbia skal ikke jeg uttale meg skråsikkert om, men av det jeg har sett av valgkampen her nede så virker det som de fleste partiene her nede går i mer eller mindre nasjonalistisk retning. Nasjonalsangen er fast innslag på et hvert valgmøte, og partiene kappes om å snakke varmest om Serbias storhet. Statsminister Kostunica spiller selv hardt på nasjonalismen, og han har vært med å bringe Kosovo frem som en av hovedsakene i valgkampen.

Grunnlaget for dette la han allerede under folkeavstemning om ny grunnlov høsten 2006, hvor det ble slått fast at Kosovo var en uatskillelig del av Serbia. Spørsmålet om Kosovo er såpass sensitivt, at FNs spesialutsending Matti Ahtisaahri har utsatt fremleggelsen av sitt forslag om Kosovos fremtidige status til etter søndagens valg.  For en utenforstående med en viss erfaring fra norsk politkk, så kan det virke som om det er mer behagelig for partiene å konsentrere seg om nasjonalisme fremfor å snakke om utfordringene Serbia står ovenfor når det gjelder arbeidsløshet og økonomisk utvikling. I 2005 hadde Serbia for eksempel en inflasjon på  15,5 prosent.Den saken som foruten Kosovo ser ut til å forene de fleste partiene, er ønske om Serbisk medlemskap i EU

Det synes for øvrig som om partiene her nede har hentet inspirasjon fra USA når det gjelder hvordan valgkampen skal drives. Her er store folkemøter med glitter,glans, konfetti og ballonger  og videoskjermer som viser kandidatene på velgerjakt blant eldre, syke og andre myke velgergrupper. Enhver kjendis som kan oppdrives blir selvfølgelig også eksponert for å fortelle om hvor varmt han/henne støtter et bestemt parti.

Selv var jeg i går tilstede i Beograd Arena hvor mer enn 15.000 mennesker hyllet sin partileder for Democratic Party, Boris Tadic, som også er Serbias president. Tilstede var også tidligere forbundskansler Gerhard Schröder, Bulgarias statsminister og Makedonias president, som alle snakket varmt om Boris Tadic og den avdøde statsministeren Zoran Djindjic som ble skutt og drept i 2003.

(Trykk på de små bildene for større versjon)

Den røde malingen vil bli erstattet av blod dersom ikke Kosovo gis full uavhengighet var den klare meldingen fra 5000 demonstranter som gikk til angrep på både regjeringsbygget og FN-hovedkvarteret(UNMIK) i Pristina i dag. Bevæpnet med malingsbomber, brostein og flasker, klarte demonstrantene også å bryte ned deler av betongmuren som omkranser FN-hovedkvarteret i sentrum av byen. Først etter at FN-politiet satte inn tåregass, ble demonstrasjonen avsluttet.

Demonstrantene hadde valgt feiringen av Dita e Flamurit (flaggdagen) i Kosovo som  strategisk tidspunkt for å gi uttrykk for sin misnøye med de FN-ledete forhandlingene om Kosovos fremtidige status. Misnøyen gikk også utover den lokale midlertidige regjeringen, som har akseptert å delta i forhandlinger med Serbia om løsningen av statusspørsmålet. -Full uavhengighet nå, uten vilkår og uten forhandlinger var det unisone kravet fra demonstrantene. Samtidig ropte de taptfaste slagord om blant annet støtte til den beryktede UCK-geriljaen (Kosovo Liberation Army).

Etter at avgjørelsen om Kosovos fremtidige status ble utsatt til etter valget i Serbia 21.januar neste år, har utålmodigheten begynt i bre seg i brede lag av den kosovoalbanske befolkningen. I det internasjonale miljøet svirret det sågår rykter om at parlamentet (Kosovo Assembly)  kom til  å erklære Kosovos uavhengighet på flaggdagen 28. november. Dette skjedde imidlertid ikke.

Flaggdagen er en offisiell helligdag i Kosovo, og feiringen er knyttet til det Albanske flagget, som ikke bare er et symbol for innbyggere i Albania, men for alle som oppfatter seg som albanere. I så måte er kosovoalbanerne intet unntak. 28. november er imidlertid ikke bare knyttet til selve flagget men også til Albanias uavhengighetsdag som feires på samme dag. 28. November 1912 var nemlig datoen Albania erklærte sin uavhengighet fra det Ottamanske riket. De av mine lesere som tidligere har hevdet at ideen om et Stor-Albania er et serbisk propaganda-påfunn burde definitivt vært til stede i Kosovo i dag.Dersom du spør en tilfeldig kosovoalbaner, er sannsynligheten stor for at han vil mene at et uavhengig Kosovo i fremtiden bør bli en del av et felles Albania for alle albaniere.

De tradisjonelle gateselgerne i Pristina har i forkant av dagen feiring hatt noen gode dager. Enhver gateselger med respekt for seg selv har tilbudet albanske flagg i et utall av varianter for salg. Ut fra den enorme mengden flagg som veiet fra butikkvinduer, verandaer og i folkemengden, må omsetningen trolig ha vært vellykket.
Trykk på bildene for større versjon.

Rakk også en snartur innom Beograd i Id-langhelgen. En ganske sjarmerende storby hvor kommunistarkitekturen fra det tidligere Jugoslavia går hånd i hånd med gamle velbevarte bygninger og bygårder. Grunnet en fuktig restauranttur kvelden vi ankom byen, fikk vi bare tid til litt shopping og kaféliv, før jobbpliktene i Pristina kalte oss tilbake. Beograd er definitivt en by jeg reiser tilbake til.

Feiringen av Id i Kosovo, sørget for at vi fikk en ekstra fridag i tilknytning til forrige helg. Det betød selvfølgelig muligheter for en utflukt, og første stopp på ferden var Makedonias hovedstad Skopje som ligger en og en halv times kjøretur fra Pristina.

Ved innkjøringen til Skopje er det umulig å ikke legge merke til det enorme millieniumskorset som ruger på toppen av Vodonofjellet som dominerere byens horisont mot nord. Om kvelden er korset opplyst. Milleniumskorset ble avduket i 2002 og den offisielle begrunnelsen er at det skal markerer at kristendommen som reilgion er 2000 år gammel, og at den i nesten like lang tid har befunnet seg på makedonsk jord.

Den ortodokose kirken som har betalt deler av kostnadene med å reise korset, men en betydelig andel er finansiert av den Makedonske regjeringen. Når man tar i betraktning regjeringens deltakelse, tidspunktet når korset ble reist og forholdene i Makdonia på tidspunktet, samt det faktum at korset vender rett nord mot Kosovo, så er det vanskelig å ikke tenke seg at dette også er en klar melding til det muslimskdominerte Kosovo om at drømmen om et Stor-Albiana slutter ved Vodono-fjellet. Hit, men ikke lenger.

Skopje er en relativ rolig by, men med en sjarmerende gamleby som hovedsakelilg er befolket av albanere mens makedonerene i hovedsak er bosatt i den nyere bykjernen på andre siden av elven Vardar. Dette er forøvrig også Mor Theresas fødeby, noe som selvfølgelig er markert både med statuer og oppmerking av hvor hennes fødested lå.

Deler av den gamle jernbanestasjonen er bevart etter jordskjelvet i 1963 som la store deler av byen i ruiner. Klokken på veggen stoppet kl. 5.17 i 1963 og slik står klokken den dag i dag.

Nattlivet i Skopje er ikek det mest utagerende jeg har sett, men det er fullt ut mulig å ha det moro. Her som på resten av Balkan er prisene latterlige lave, slik at du kommer langt med en 100 lapp på byen.

Flere bilder (trykk på de for større bilde):

Denne uken har vi kunnet nyte lyden av et mekanisk sangkor i de mørke kveldstimene i Pristina. Utallige dieselaggregater synger ut varselet om at en kald vinter er på vei. Høstkulden har nådd Kosovo, og med høstkulden følger regelmessige strømbrudd. Denne uken har vi allerede hatt fire strømbrudd, og dette er antageligvis bare forsmaken på hva som vi har i vente når vinteren setter inn.

T il trosss for at opp mot en milliard euro har blitt investert i Kosovos energiforsyninssystem etter den væpnede konflikten i 1998-1999, er det forsatt to gamle kullkraftverk som står for hovedforsyningen av strøm. Kosovo lider således under mangel på tiltstrekkelig strømproduksjon, samt et gammelt og ustlitt distrubusjonsnett. Pristina har f.eks. stort sett det samme distribisjonsnettet for elektrisitet som de hadde før den væpnede konflikten. Den vesentlige forskjellen på nå og da er imidlertid at folketallet økte fra rundt 200.000 til rundt 500.000 etter konflikten. Det er altså 300.000 flere konsumenter av elektrisitet uten at ledningsnettet har blitt utbedret tilsvarende!

Det er bare å stålsette seg på noen kalde måneder fremover mens Jokke kan synge “Her kommer vintern, her kommer den kalde fine tida” på ipoden min. Hvis det er tilstrekkelig med strøm til at jeg får ladet den da…

Pristina sentrum kl 20.00 19. oktober 2006, kun opplyst av dieselaggregater

Men FN har derimot strøm…

Dersom du reiser fra Pristina til Prizren,  vil det gå opp for deg at at deg også finnes vakre steder i Kosovo. Mens Pristina på mange måter representerer det verste fra østblokkkommunismens betongbyplanlegging, er Prizren en by kjemisk renset for de store betongblokkene som dominerer Pristinas skyline. Byen ble grunnlagt allerede under østromerriket.

(Trykk på bildene for større versjon)

Etter et par dager med plaskeregn, var det igjen tid for å ta frem t-skjortene i Pristina. Til tross for at det er Ramadan, ble utekafeene nok en gang fyllt opp i det folk gikk ut for å nyte siste rest av den solfylte høsten… (Trykk på bildene for større versjon)

Slik ser Pristina ut fra åsryggen ovenfor byen (klikk på bildene for større versjon).

I god kommunistisk tradisjon fra Tito-tiden deler man i Pristina på søppelet. Ingen har egne søppelcontainere, istedenfor står det overfylte søppelconatinere til felles avnytelse midt på gatene. Selv har jeg blitt beæret med denne lekre utsikten fra min veranda…