sept 02 2007
1 år på Balkan
På mandag var det ett år siden jeg satte mine ben på Balkan for første gang. Første gangen jeg steg ut av Austrian Airlines flyet på Pristina International Airport 28. august 2006 visste jeg svært lite om hva som ventet. Det eneste jeg visste var at jeg hadde en arbeidskontrakt som varte i fire måneder. Denne ble som jeg har skrevet om tidligere forlenget med ytterligere 12 måneder, slik at jeg nå ar kontrakt ut året. I skrivende stund kan det også se ut til at mitt opphold i Kosovo kommer til å bli ytterligerer forlenget utover dette.
Ett år er på lang nær nok til å kunne påberope seg ekspertkunnskap om et område. Men som min sjef har sagt til meg i det siste “landingshjulene er ute, og du har snart landet nå.”. Det tar tid å forstå menneskene, kulturen og følelsene som råder i et post-konflikt område. Jeg har sett og hørt ting som jeg aldri ville vært i nærheten av å kunne forstå og forestille meg uten selv å være tilstede i Kosovo. Det gjør sterkt inntrykk å se totalraserte hus, se et brennnede hat og se frykt og fortvilelse lyse i øynene på mennesker. I Mitrovica er byen delt i to av en bro over eleven Ibar. Dersom du er albaner og bevger deg over til norsiden av brua, eller serber som går til sørsiden risikerer du liv og lemmer. Granatkasting inn i bakgården eller huset til “fienden” er ikke uvanlig.
Lov og rett kan ofte synes total fraværende. Jeg har selv vært vitne til at fremtredende representanter både fra FN-administrasjonen og fra interim-regjering har forsøkt å bruke sine posisjoner for å tilsidesette loven for å gjøre noen en tjeneste. Etter et år i et område som er administert av FN, så er det bare å inrømme at jeg som tidligere har vært en sterk tilhenger av FN er i ferd med å miste en del illusjoner om den verdensomspennende organisasjonen. Etter å ha styrt Kosovo i 8 år eksisterer det fremdeles ikke grunnleggende lov og orden. Det er 50.000 saker i kø i domstolene, og domstolen avgjør ikke mer enn 4000 saker i året. Organiserte kriminelle, som ofte har forbindelseslinjer til fremtredende politikere har mer eller mindre fritt spillerom. Mens vanlige borgere blir tatt for fartsovertredelser kan det synes som om mafiabossene som styrer markedende for sigaretter, drivstoff, alkohol og dagligvareimport er “untouchable”.
Det er ikke bare jeg som spør meg hvilken fremtid Kosovo har. Selv mange lokale ser med misnøye på hva som foregår rundt dem. Vanlige folk er frusterte over politikere som meler sin egen kake og som ikke slår ned på korrupsjon og kriminalitet. Og man er forståelig frusterte på det internasjonale samfunnet som har fått til svært lite de siste årene.
Til tross for de mindre positive sidene, så er det allikevel mest positive inntrykk jeg har opparbeidet meg. Folk er veldig hyggelige og åpne, uansett etnisitet. For de historieintresserte er Kosovo et fantastisk interessant sted. Og når man beveger seg ut av søppelhaugene som omgir byer og landsbyer så finnes det en fantastisk natur her. Hadde alt bare vært trist og dårlig hadde jeg neppe blitt her lengre…