I Michael Jacksons fotspor

Det kan umulig være andre steder enn på Balkan hvor det tar flere timer å passere grensen, selv om det bare er 20 biler i kø foran deg. Glem velkommen til 2007, her er det mer snakk om å befinne seg i tidlig 1900tallsmodus.

Dersom du skal inn til Kosovo fra den delen av Serbia som ikke kontrolleres av FN må du gjennom to grenseoverganger, først en serbisk grensekontroll, deretter en FN-grensekontroll. Hvor logikken i dette er, all den tid Kosovo fortsatt formelt er en del av Serbia vet ikke jeg, men slik er det nå ihvertfall.

FN-kontrollposten er sjelden noe stort problem, da kontrollørene her både har en viss grad av smidighet, og ikke minst tilgang på elektroniske hjelpemidler. Det å passere den serbiske grensekontrollen er derimot en tålmodighetsprøve. Smidig er definitivt et adjektiv som ikke kan brukes for å betegne kontrollørene her. Mine serbiske venner hevder da også at politifolkene som vokter grenseovergangene mot Kosovo har blitt plassert der som disiplinærstraff.

Selv mangel på smidighet kunne man sett igjennom fingrene med, hadde det ikke vært for at kontrollen utføres i en fart som ville fått en skilpadde til å fremstå som en habil 100 meters sprinter. Dette skyldes dog ikke kun vond vilje. De serbiske kontrollstasjonene har nemlig ikke fått med seg at det begynner å bli en stund siden kommunismen forlot Europa. Det nærmeste man kommer tekniske hjelpemidler her, er sannsynligs en hyppig brukt kaffetrakter.

Hver gang du passerer grensen, vil kontrollørene for hånd skrive ned ditt navn og passnummer i en stor loggbok de har liggende. Når de så har fullført denne prosessen så står neste oppgave for tur; nemlig det å registrere kjøetøyet ditt. Også dette gjøres for hånd, og for å gjøre det hele litt mer komplisert så skal selvfølgelig bilen registeres i en annen loggbok en passet.

Som nevnt tidligere, hvorfor gjøre ting enkelt når de kan gjøres vanskelig?

Trackback URI | Comments RSS