I Michael Jacksons fotspor

Etter fire måneder har jeg endelig fått rekruttert nødvendige medarbeidere slik at jeg kan begynne å planlegge min egen exit-strategi. Etter X antall utlysninger har vi endelig funnet kvalifiserte lokale personer, som forhåpentligvis vil gjøre en god jobb, og som forhåpentlig vil gjøre at jeg får en noe mer normal arbeidstid.

Jeg har kontrakt ut resten av året. Så det bli spennende å se hvem som forsvinner først, jeg eller UNMIK?

Russland kan bli enslig svale i FNs sikkerhetsråd etter at ledende vestlige ledere i går uttrykte støtte til forslaget om å gi den serbiske provinsen Kosovo selvstendighet.

FNs spesialutsending Martti Ahtisaari la i går frem sitt endelige forslag til en fremtidig status for Kosovo, et forslag som innebærer selvstendighet for den serbiske provinsen som siden 1999 har vært under FN-administrasjon.

-Jeg har kommet frem til den konklusjon at den eneste stabile,varige løsningen for Kosovo er selvstendighet, en selvstendighet som for en periode vil være under overoppsyn fra det internasjonale samfunnet sa Ahtisaari da han i går fremla sitt forslag i FNs hovedkvarter i New York. Ahtisaari sa at han hadde trukket denne konklusjonen basert på en grundig studie av Kosovos nyere historie, den nåværende situasjonen i provinsen samt de mislykkede forhandlingene mellom myndighetene i Pristina og Beograd.

Vestlig støtteAhtisaaris forslag om selvstendighet fikk umidelbar støtte både fra USA og ledende politikere fra EU. –Tiden er kommet for et selvstendig Kosovo, blir statssekretær det amerikanske utenriksdepartementet Nicholas Burns sitert i den toneangivende avisen Koha Ditore.

Den britiske utenriksministeren Maragret Beckett uttrykte også støtte til Ahtisaaris forslag. –Disse forslagene vil skape klarhet rundt Kosovos fremtid. Dette er av avgjørende betydning bade for den politiske og økonomiske utviklingen i Kosovo, sier Beckett til Koha Ditore. Også det tyske presidentskapet i EU uttryker sterkt støtte til det fremlagte forslaget. –Forslaget vil styrke stabiliteten i hele regionen, sier presidentskapet i sin uttalelse.

Russsik ”njet”Russland som hele tiden har varslet et mulig veto mot en løsning som ikke blir godtatt av Serbia er ikke like begeistret over Ahtisaaris forslag. –Russland støtter fortsatte fohandlinger om Kosovos status med sikte på å finne en kompromissløsning, sa Mikhail Kaminin som er talsmann for det russike utenriksdepartementet til det serbiske nyhetsbyrået Tanjug. Russlands EU-ambassadør Vladimir Chyzov sier til samme nyhetsbyrå at løsningen for Kosovo vil skape internajsonal presedens.

Tanjug melder også at den serbiske statsminister Vojislav Kostunica i en telefonsamtale med statsekretær Nicholas Burns i amerikansk UD varslet at Serbia stiller seg avvisende til det fremlagte forslslaget fordi det både strider mot FN-charteret og internasjonal rett og mot Srbia Grunnlov. Kostunica tar til orde for fortsatte forhandlinger med en ny internasjonal megler.

Statsråd Sandra Raskovic-Ivic langet ut med en breside mot USA i den statlige fjersynskanalen RTS. –Ved å støtte Ahtisaaris forslag støtter USA de facto etnisk rensning og konfiskering av et landområde som tilhører en suveren og internasjonal anerkjent stat, sa Raskovic-Ivic. Utenriksminister Vuc Draskovic varslet i samme kanal en Serbisk diplomatisk offensiv med sikte på å oppnå en kompromissløsning om Kosovos status.

Den serbiske provinsen Kosovo har vært under FN-administrasjon siden 1999 da NATO innledet flyangrep mot Slobodan Milosevics styrker for stoppe overgrepene mot den albanske befolkningen i Kosovo. Selv om Kosovo formelt er en del av Serbia, er rundt 90% av de vel 2 millioner innbyggerne albanere. Rundt 220.000 serbere og andre minoriteter fra Kosovo som flyktet fra provinsen i kjølvannet av hendelsene som etterfulgte NATOs intervensjon lever i dag i Serbia, Montenegro og Makedonia.

Martti Ahtisaaris forslag som nå skal behandles av FNs sikkerhetsråd innebærer at Kosovo blir en selvstendig stat under internasjonalt overoppsyn, hvor særlig beskyttelse av minoritetenes rettigheter står sentralt. Ahtisaaris forslag om slevstendighet kommer etter at over ett år lange forhandlinger mellom partene om provinsens status ikke ledet til noen enighet.

Det finnes mer innbydende plasser enn enn politistasjon på landsbygda i Tanzania. Dette fikk jeg smertelig erfare etter ett heller ublidt møte med ordensmakten da jeg nylig tok en to ukers avstikker fra Kosovo til Uganda og Tanzania. Uganda gikk forsåvidt smertefritt, men det ble betydelig verre i Tanzania, landet som er stormottaker av norsk bistand. 

Bakgrunnen for min utflukt til Afrika var at jeg tok ut 2 ukers ferie for å holde kurs for opposisjonspolitikere i helholdsvis Uganda og Tanzania. Begge landene er relativt ferske “demokratier”. Uganda holdt sitt første flerpartivalg på over 20 år i 2006, hvor den “demokratiske” diktatoren Yoweri Museveni ble gjenvalg med 57% av stemmene etter at han hadde sørget for at sin fremste rival måtte tilbringe dagene i rettssalen fremfor å drive valgkamp. I Tanzania ble de første flerpartivalgene avholdt i 1995, men fortsatt holder det gamle “ettpartiet” CCM en klamt grep om makten. Det eksisterer så og si ikk enoe skille mellom statsapparatet og “partiet”.

Og det var nettopp dette manglende skille mellom stat og parti jeg fikk føle på kroppen da jeg ankom en liten by på landsbygda, 2 timers flytur og 12 timers biltur unna Dar es Saalam. Jeg hadde knapt oppholdt meg i byen 1 time før ordensmakten meldte sin ankomst i det jeg satt behagelig på en av byen få restaurenter. Bryskt ble jeg bedt om å vise frem passet, noe jeg følt det var vanskelig å snike seg unna. Etter en overfladisk kikk og spørsmål om hvorfor jeg befant meg i denne byen, konkluderte lovens lange arme kjapt med at jeg etter deres syn ikke var innehaver av et gyldig visum. Deretter ble passet inndratt på stedet, før representantene for ordensmakten tok til å forlate stedet med mitt pass under armene. Mine oppfordringer om å diskutere dette nærmere på den lokale politistasjonen ble bryskt avvist.

Gode råd begynte å bli dyre, og jeg bestemte meg derfor for å lage en offentlig scene. Det tok ikke mange sekundene fra jeg startet en høylytt diskusjon i byens hovedgate før jeg og lovens lange arm ble omkranset av nysgjerrige tilskuere. At det ikke skjer så mye spennende i denne byen til vanlig var helt tydelig ut fra den påstrømmende interessen fra lokalbefolkningen. Og det var ikke “mzungu”, den hvite mannen, som var synderen i folkets øyne. Skjellsordene begynte nemlig å hagle mot ordensmakten, som i relativt klare ordelag fikk beskjed om at passet burdet tilbakeleveres til den hvite mann. Min taktikk var åpenbart vellykket, for presset fra tilskuerne ble etterhvert så stort at lovens lojale tjenere selv foreslo at det kanskje var bedre å forsette denne diskusjonen på politistasjonen.

Vel fremme på politistasjonen hadde jeg også lykkes i å advare resten av mitt nordiske reisefølge om å holde seg unna byens sentrum og jeg fikk tak i den norske ambassaden i Dar es Salaam. Etter at den lite vennlige representanten for ordensmkatennektet å snakke med representanten fra ambassaden på telefon, ringte telefonen opp igjen noen minutter senere. Denne gang var amssadøren selv blitt hentet ut av et middasselskap for å “rydde” opp i sitasjonen. Dette gjorde imildertid lite inntrykk på ordensmakten. Opplysningene om at His Execellency, the Royal Norwegian Ambassador to Tanzania instsiterte på å få snakke med ordensmakten ble bryskt avvist med ”who are you? you are only a Norwegian”.  Den siste tvil om beveggrunnene for de lokale myndigheters intervensjon ble fjernet  med følgende spørsmål: “Do you think it’s fair, when we let you in our country that you get involved in political activities?” Det faktum at mitt gjøren og laden var klarert med tanzanesisk UD på forhånd spilte åpenbart ingen rolle for lovens vokter på landsbygden. Etter først å ha forsøkt å holde meg som “gissel” på politistasjonen for å forsøke å tvinge mitt reisefølge til også å melde seg og levere inn sine respektive pass, ble jeg sluppet fri etter at jeg gjorde det klart at den eneste måten de ville få ak i de andre passene var ved en formell arrestasjon. En arrestasjon hadde imidlertid betydd at de måtte gå “on record” og det fremstod åpenbart som lite fristende for ordensmakten. Jeg fikk derfor gå mot at passet mitt forble i ordensmaktens varetekt. I og for seg greit nok, da jeg uansett skulle tilbringe noen dager på dette gudsforlatte stedet mitt i ødemarken.

Den påfølgende dagen gikk med til diplomati mellom ambassaden og nasjonale myndigheter i Tanzania. Etter en hel dag med skytteldiplomati kunne jeg endelig om morgenen to dager etter hente ut mitt pass. Da hadde nemlig en stakkars overordnet av de lokale håndhvere av loven måttet reise tolv timer for å overbringe direktivet fra the National Director of Immigration i Tanzania om at mitt pass skulle tilbakeleveres. “Sorry for any inconvenience,” smilte den reisetrøtte overordnede før han etterhvert forsvant til et av byens få vannhull. Der satt han nemlig smilende med en øl i hånden og hilste på oss da vi passerte stedet noen timer senere.

At journalister i Tanzania er like omtrentelige med fakta som sine norske kollegaer fikk vi også erfare da vi på forsiden av flere nasjonale aviser kunne lese at jeg hadde blitt arrestert og løslatt mot kausjon, angivelig for å oppholde meg i landet uten gyldig arbeidstillatelse….

Det hele endte altså smertefritt, men jeg fikk ihvertfall kjenne litt på kroppen hvilke hindringer opposisjonspolitkere opplever til daglig i sitt virke. Dette Afrika-oppholdet får også være min unnskyldning for dårlig oppdatering av bloggen den siste tiden. Om jeg skal tilbake? JA!