jan 23 2007
Et samfunn av motsetninger
Min serbiske kollega våger ikke å gå alene på gaten i en by med 500.000 mennesker. Serbiske enklaver må beskyttest av Nato. Samtidig mener en del serbere at den ettersøkte Ratko Mladic er en nasjonalhelt, og kosovo-albanerne jubler når de ser kinofilm med oldemødre som bringer ammunisjon til sine døde oldebarns gravsten. Kosovo anno 2007 er et splittet samfunn, fullt av mistro, kontraster og motsetninger.
Nei det er ikke slik at alle serbere hater kosovo-albanere og vice cersa. Ei heller lever hele minoritetsbefolkningen i frykt. Men etter å ha vært 5 måneder på Balkan, må jeg innrømme at jeg har sett motsteninger som er vanskelig å forestille seg hjemme i trygge, lille Norge.
Det er ofte veldig svart/hvitt her nede, med et tydelig fravær av nyanser. Jeg jobber sammen med både serbere og kosovo-albanere. I jobbsammenheng går det tilsynelatende greit, men få knytter vennskap på tvers av de etniske skillelinjene. Det internasjonale samfunnets mål om et multikulturelt Kosovo kan ofte synes veldig fjernt fra dagens virkelighet.
En venninne skulle forleden forsøke å ta en minibuss fra Mitrovica nord (den serbiske delen) og tilbake til Pristina. Det skulle ikke vise seg så enkelt. -No this bus does not go to Pristina, Gracanica only, sier en brysk sjåfør. Gracanica er en serbisk enklave utenfor Pristina. Min venninne forsøkte gjennom serbiske kjente å forhandle ekstra betaling for at bussen skulle kjøre innom Pristina, men ble raskt avfeid. -They’re afraid, ble hun fortalt.
Den endelige avtalen ble derfor at hun skulle bli sluppet av på motorveien utenfor Pristina. Før bussen forlot Mitrovica, gikk sjåføren ut byttet registreringskilter på bussen (dette er et vanlig syn også på grenseovergangene til Kosovo hvor serbere skifter fra serbiske til Kosovo-skilter før de kjører inn i Kosovo). I det de nærmer seg Pristina bråbremser sjåføren, og døren oppnås raskt. -Go, go, go, ropte sjåføren, før døren ble smelt igjen bak min venninne og minibussen akselrerte i full fart i fortsettelsen mot Gracanica.
I Pristina bodde det visstnok rundt 45.000 serbere før den væpnede konflikten i 1998 og 1999. Kun et par hundre er tilbake i dag. De fleste serberne bor i enklaver utenfor byene. Serberne som jobber i Pristina blir kjørt til og fra jobb i FN-kjøretøyer. Selv om enklavene er avhengige av beskyttelse fra Nato, skorter det ikke på nasjonalisme og sterke følelser på serbisk side. Slaget ved Kosovo Polje i 1389 preger forsatt mentaliteten. Veggene på vårt stamsted når vi skal ut til vårt stamsted i en av enklavene for å spise svinekjøtt preges av malererier fra slaget ved Kosovo Polje og bilder av Gazimestan. Dette var stedet hvor Slobodan Milosevics holdt sin beryktede nasjonalistiske tale i 1989, en tale sommarkerte inneldningen av en peride hvor Milosevic fratok Kosovo sitt selvstyre og innførte sterkt diskreminerende lovverk rettet mot kosovo-albanerene. Gazimestan er for kosovo-albanerne et symbol på Milosevic.
For en tid tilbake var jeg på Kino i Pristina for å se de lokale “dokumentaren” the Haradinaj generals, som omhandlet familien Haradinaj, som ses på som martyrer og helter blant kosovo-albanerne. Mange av familiemedlemmene var offiserer i KLA-geriljaen og mistet livet under den væpnede konflikten. Filmen, som er sterkt nasjonalistisk, åpner med bilder av tidligere statsminister Ramush Haradinaj. Jubel og stor applaus bryter når bildene av Ramush går over filmlerretet. Han sitter nå fengslet i Haag siktet for forbrytelser. Litt senere er det et interhans oldemor, som forteller om da hun skulle besøke gravstenen til Luan, Ramushs lillebror som ble drept i trefninger med serberne. -Jeg vet at det er vanlig å bringe blomster til gravstenen, men det er ikke hva mine gutter vil ha. Mine gutter vil ha kuler, forteller oldemoren. Igjen bryter stormende jubel og applaus ut blant publikum i ABC Cinema i Pristina. Kinoen ligger til alt overmål Luan Haradinaj street!
K osovo er et delt samfunn. Den kosovo-albanske majoriteten av befolkningen lever i sitt samfunn, mens de gjenværende minoritetene lever i sine små samfunn. Det heter seg at tid leger alle sår. Uansett hva som blir den fremtidige statusen for Kosovo, er det skapt dype sår som det vil ta generasjoner å lege. Det mulitikulturelle Kosovo er per dags dato en fjern drøm, som ligger mange, mange år frem i tid.
De serberne som er redde, er fordi de veit de har gjort noe. De har enten drept sine naboer eller bekjente. Derimot de serberne som beskyttet sine albanske venner under krigen og var til å stole på, de har derimot ingen problemer å komme tilbake. Befoklingen i hver by/landsby kjenner alle etter navn og ryktet går vidre. Det disse serberne frykter er kanskje hevn, og jeg skjønner det ganske godt. De fleste serbere spiller også på dette skuespiller “vi er redde”, rett og slett for å få litt “compassion” fra omverdenen. POENGET er at de som er redde for å komme tilbake er de som har selv gjort noe.