I Michael Jacksons fotspor

I Kosovo har man startet nedtellingen til det fleste kosovo-albanere håper skal bli uavhengighet. 12:45 - Kosovo ønsker fremtiden velkommen, er meldingen som har kommet opp på billboards over hele Pristina den siste uken. Budskapet symboliserer at FNs resolusjon 1244 som opprettet  FN-administrasjonen av Kosovo i 1999, nå skal bli erstattet av en ny resolusjon i sikkerhetsrådet, en resolusjon som den kosovo-albanske majoritetsbefolningen er sikker på at skal medføre full løsrivelse fra Serbia og en ny selvstendig stat.

Timingen av billboardsene er ikke tilfeldig. Førstkommende fredag legger nemlig FNs spesialutsending Matti Ahtisaari frem sitt forslag om Kosovos fremtidige status. Av  lekkasjene som har blitt referert i media så langt, tyder det på at Ahtisaari kommer til å foreslå en slags overgangsperiode under fortsatt internasjonalt oversoppsyn, men med stadig mer myndighet som overføres til de politiske organene i Kosovo. Dette vil igjen på sikt kunne medføre full selvstendighet, og opprettelsen av en ny europeisk stat.

Det er imidlertid en lang frem vei til noen endelig avgjørelse i FNs sikkerhetsråd om Kosovos fremtid. Russland har lenge gjort dte klart at de kommer til å blokkere ethvert vedtak i sikkerhetsrådet som ikke Serbia vil godta. Mye tider derfor på at de kommende månedene blir en lang diplomatisk dragkamp.

Spørsmålet om fremtidig status dominerer fullstendig mediebildet i Kosovo nå om dagen, og det er knyttet stor spenning til Ahtisaaris forslag. Dagens utgave av avisen Lajm inneholdt en rekke blanke sider, hvor Ahtisaaris forslag angivelig var planlagt gjengitt. Sjefredaktøren for Lajm stod nemlig frem på den “statlige” kanalen RTK  i går kveld og bekjentgjorde at de hadde sikret seg en kopi av Ahtisaaris plan for Kosovo. I dagens avis hevdes det imidlertid at Lajm etter sterkt press fra “involverte parter” hadde latt være å offentliggjøre dokumentene.

Også i det internasjonale miljøet her i Pristina er det knyttet en viss spenning til hva slags reaksjoner som vil komme i kjølvannet av fredagens offentliggjøring. Ahtisaaris forslag vil neppe være egnet til å blidgjøre de sterkeste forkjemperne for full uavhengiget, og det blir spennede å se om det blir flere hissige demonstrasjoner og angrep på offentlige bygninger… 

Jeg levde godt noen dager på å fortelle gode venner i gamlelandet om at utserveringene i Pristina sentrum ble gjenåpnet i januar grunnet en eksepsjonell varm vinter her nede. Frustrerte som de var over snøen som lavet ned i det kalde nord, hadde vel stemningsrapporten fra Balkan den samme effekten på forforsne nordboere som en rød klut har på en hissig okse. Men som kjent; hvor lenge var Adam i paradis?

På lørdag var det slutt på idyllen. Da kom årets (forhåpentligvis siste) snøfall her i Pristina. PÅ søndag var imildertid snøen borte igjen, og vi går igjen varmere tider i møte. Skjønt; det eneste som er sikkert her i verden er at vi alle engang skal dø, og vi betaler skatt mens vi venter…

Nei, jeg skal ikke bytte statsborgerskap, eller bli nasjonalist. Men 2007 er året hvor vi skal prøve å finne en lokal ansatt til å ta over min posisjon i organisasjonen hvor jeg jobber. Dette blir en test på om det internasjonale samfunnet har lykkes med lokal capacity-building i Kosovo.

I organisasjonen jeg jobber er det i dag bare 15 internasjonalt ansatte igjen. Allerede er halvparten av avdelingslederne kosovo-albanere og serbere. De gjenværende internasjonale har alle satt opp en tidslinje og plan for hvordan vi kan bli erstattet av lokal arbeidskraft. Vi skal med andre ord gjøre oss selv overflødige! Hvis vi lykkes må jeg finne på noe annet å gjøre en eller annen gang denen høsten. Ingenting hadde vært mer gledelig enn det. Ikke fordi jeg ikke trives i Kosovo, men fordi det i såfall betyr at det har skjedd en positiv utvikling hvor lokalsamfunnet står bedre rustet til selv å ta ansvar for den videre utviklingen.

Hovedutfordringen er at det er mangel på kandidater som både har universitetstdannelse og tilstrekkelig arbeidserfaring, i tillegg til solide engelskkunnskaper. Etter at Milosevics regime herjet i Kosovo fra 1989-1999, står nesten en hel generasjon kosovo-albanere uten utdannelse eller arbeidserfaring. Så langt har vi ikke motatt noen søknader på stillingen min fra personer som tilfredstiller kravene som stilles, men det er jo lov å håpe…

Min serbiske kollega våger ikke å gå alene på gaten i en by med 500.000 mennesker. Serbiske enklaver må beskyttest av Nato. Samtidig mener en del serbere at den ettersøkte Ratko Mladic er en nasjonalhelt, og kosovo-albanerne jubler når de ser kinofilm med oldemødre som bringer ammunisjon til sine døde oldebarns gravsten. Kosovo anno 2007 er et splittet samfunn, fullt av mistro, kontraster og motsetninger.

Nei det er ikke slik at alle serbere hater kosovo-albanere og vice cersa. Ei heller lever hele minoritetsbefolkningen i frykt. Men etter å ha vært 5 måneder på Balkan, må jeg innrømme at jeg har sett motsteninger som er vanskelig å forestille seg hjemme i trygge, lille Norge.

Det er ofte veldig svart/hvitt her nede, med et tydelig fravær av nyanser. Jeg jobber sammen med både serbere og kosovo-albanere. I jobbsammenheng går det tilsynelatende greit, men få knytter vennskap på tvers av de etniske skillelinjene. Det internasjonale samfunnets mål om et multikulturelt Kosovo kan ofte synes veldig fjernt fra dagens virkelighet.
En venninne skulle forleden forsøke å ta en minibuss fra Mitrovica nord (den serbiske delen) og tilbake til Pristina. Det skulle ikke vise seg så enkelt. -No this bus does not go to Pristina, Gracanica only, sier en brysk sjåfør. Gracanica er en serbisk enklave utenfor Pristina. Min venninne forsøkte gjennom serbiske kjente å forhandle ekstra betaling for at bussen skulle kjøre innom Pristina, men ble raskt avfeid. -They’re afraid, ble hun fortalt.

Den endelige avtalen ble derfor at hun skulle bli sluppet av på motorveien utenfor Pristina. Før bussen forlot Mitrovica, gikk sjåføren ut byttet registreringskilter på bussen (dette er et vanlig syn også på grenseovergangene til Kosovo hvor serbere skifter fra serbiske til Kosovo-skilter før de kjører inn i Kosovo). I det de nærmer seg Pristina bråbremser sjåføren, og døren oppnås raskt. -Go, go, go, ropte sjåføren, før døren ble smelt igjen bak min venninne og minibussen akselrerte i full fart i fortsettelsen mot Gracanica.

I Pristina bodde det visstnok rundt 45.000 serbere før den væpnede konflikten i 1998 og 1999. Kun et par hundre er tilbake i dag. De fleste serberne bor i enklaver utenfor byene. Serberne som jobber i Pristina blir kjørt til og fra jobb i FN-kjøretøyer. Selv om enklavene er avhengige av beskyttelse fra Nato, skorter det ikke på nasjonalisme og sterke følelser på serbisk side. Slaget ved Kosovo Polje i 1389 preger forsatt mentaliteten. Veggene på vårt stamsted når vi skal ut til vårt stamsted i en av enklavene for å spise svinekjøtt preges av malererier fra slaget ved Kosovo Polje og bilder av Gazimestan. Dette var stedet hvor Slobodan Milosevics holdt sin beryktede nasjonalistiske tale i 1989, en tale sommarkerte inneldningen av en peride hvor Milosevic fratok Kosovo sitt selvstyre og innførte sterkt diskreminerende lovverk rettet mot kosovo-albanerene. Gazimestan er for kosovo-albanerne et symbol på Milosevic.

For en tid tilbake var jeg på Kino i Pristina for å se de lokale “dokumentaren” the Haradinaj generals, som omhandlet familien Haradinaj, som ses på som martyrer og helter blant kosovo-albanerne. Mange av familiemedlemmene var offiserer i KLA-geriljaen og mistet livet under den væpnede konflikten. Filmen, som er sterkt nasjonalistisk, åpner med bilder av tidligere statsminister Ramush Haradinaj. Jubel og stor applaus bryter når bildene av Ramush går over filmlerretet. Han sitter nå fengslet i Haag siktet for forbrytelser. Litt senere er det et interhans oldemor, som forteller om da hun skulle besøke gravstenen til Luan, Ramushs lillebror som ble drept i trefninger med serberne. -Jeg vet at det er vanlig å bringe blomster til gravstenen, men det er ikke hva mine gutter vil ha. Mine gutter vil ha kuler, forteller oldemoren. Igjen bryter stormende jubel og applaus ut blant publikum i ABC Cinema i Pristina. Kinoen ligger til alt overmål Luan Haradinaj street!

K osovo er et delt samfunn. Den kosovo-albanske majoriteten av befolkningen lever i sitt samfunn, mens de gjenværende minoritetene lever i sine små samfunn. Det heter seg at tid leger alle sår. Uansett hva som blir den fremtidige statusen for Kosovo, er det skapt dype sår som det vil ta generasjoner å lege. Det mulitikulturelle Kosovo er per dags dato en fjern drøm, som ligger mange, mange år frem i tid.

…men derimot en lang rekke av folk i Beograd som står i kø for å motta en subsidiert Telenor mobiltelefon. Slik kø har det visstnok vært hver dag i nesten en måned nå. Etter at Telenor kjøpte opp det serbiske mobitelefonselskapet Mobi63(Mobtel) for 1,5 milliarder EURO i juli 2006, har man eksportert de aggressive norske salgsmetodene til Balkan hvor man selger subsidierte mobiltelefoner med bindingstid. Dette får Serberne til å gå mann av huse for å kjøpe mobiltelefon.

(På bildet ser vi i midten Serbias president Boris Tadic sammen med Ruzica Djindjic, enken etter stastminister Zoran Djindhic som ble myrdet i 2003. Til høyre står Bozidar Djilic som er Democartic Party sin statsministerkandidat.)

På søndag går serberne til valg på nytt parlament, etter en valgkamp som har vært preget av ekstrem nasjonalisme og usikkerhet om hvilken flertallskonstellasjon som skal styre landet fremover.

Den nåværende regjeringen ledet av statsminister  Vojislav Kostunica fra Democratic Party of Serbia, er en mindretallsregjering som i tillegg består av partiene G17 Plus og den nasjonalistiske alliansen Serbian Renewal  Movement ledet av den utpregede nasjonalistiske utenriksministeren Vuk Draskovic. Denne konstellasjonen har i inneværende periode basert seg på parlamentarisk støtte fra Socialist Party som er restene etter Milosevics gamle parti.

Det klart største partiet i inneværende periode, det ultranasjonalistiske Radical Party, hvis partileder sitter fengslet i Haag, ser ut til å gjøre et svært godt valg også denne gangen. Dette partiet var tidligere en koalisjonspartner for Slobodan Milosevic, og har ført valgkamp på en svært nasjonalistisk plattform preget av en uforsonlig linje i forhold til Kosovo og løfte om ikke å utlevere Ratko Mladic og Radovan Karadzic som er ettersøkt for krigsforbrytelser til domstolen i Haag.

Om det er fremgangen til Radical Party eller den generelle mentaliteten i Serbia skal ikke jeg uttale meg skråsikkert om, men av det jeg har sett av valgkampen her nede så virker det som de fleste partiene her nede går i mer eller mindre nasjonalistisk retning. Nasjonalsangen er fast innslag på et hvert valgmøte, og partiene kappes om å snakke varmest om Serbias storhet. Statsminister Kostunica spiller selv hardt på nasjonalismen, og han har vært med å bringe Kosovo frem som en av hovedsakene i valgkampen.

Grunnlaget for dette la han allerede under folkeavstemning om ny grunnlov høsten 2006, hvor det ble slått fast at Kosovo var en uatskillelig del av Serbia. Spørsmålet om Kosovo er såpass sensitivt, at FNs spesialutsending Matti Ahtisaahri har utsatt fremleggelsen av sitt forslag om Kosovos fremtidige status til etter søndagens valg.  For en utenforstående med en viss erfaring fra norsk politkk, så kan det virke som om det er mer behagelig for partiene å konsentrere seg om nasjonalisme fremfor å snakke om utfordringene Serbia står ovenfor når det gjelder arbeidsløshet og økonomisk utvikling. I 2005 hadde Serbia for eksempel en inflasjon på  15,5 prosent.Den saken som foruten Kosovo ser ut til å forene de fleste partiene, er ønske om Serbisk medlemskap i EU

Det synes for øvrig som om partiene her nede har hentet inspirasjon fra USA når det gjelder hvordan valgkampen skal drives. Her er store folkemøter med glitter,glans, konfetti og ballonger  og videoskjermer som viser kandidatene på velgerjakt blant eldre, syke og andre myke velgergrupper. Enhver kjendis som kan oppdrives blir selvfølgelig også eksponert for å fortelle om hvor varmt han/henne støtter et bestemt parti.

Selv var jeg i går tilstede i Beograd Arena hvor mer enn 15.000 mennesker hyllet sin partileder for Democratic Party, Boris Tadic, som også er Serbias president. Tilstede var også tidligere forbundskansler Gerhard Schröder, Bulgarias statsminister og Makedonias president, som alle snakket varmt om Boris Tadic og den avdøde statsministeren Zoran Djindjic som ble skutt og drept i 2003.

(Trykk på de små bildene for større versjon)

I og med at noen kjentfolk har ymtet frempå om at 2007 kanskje er året de skal stifte nærmere bekjentskap med Kosovo, tenkte jeg her å gi litt mer informasjon om hvilke muligheter det finnes for å reise mellom Oslo og Pristina.

Det enkleste alternativet er å fly fra Oslo til Pristina med mellomlanding i Wien. Det Austrian airlines som opererer denne ruten som går to ganger daglig fra Olso (07.00 og 13.40) Inklusive mellomlanding i Wien tar hele reisen rundt åtte timer (retur Pristina-Oslo tar bare 5 timer) . Det skal være mulig å få en tur retur billett fra Oslo til Pristina for rundt 3000 kroner. Pristina international airport ligger ca. 20 minutter fra Pristina sentrum med bil, og taxi koster rundt 20 euro (helt avngengig av hvor god du er til å prute).

Et annet alternativ er å fly fra Oslo til Skopje. Skopje som er hovedstaden i Makedonia, ligger 1,5 timer fra Pristina. Som regel er det lettere å få tak i billigere flybilletter fra Oslo til Skopje (ned i 2700 kroner), og både Austrian og Czech airlines oprerer denne ruten, hvilket innebærer at du mellomlander enten i Praha eller Wien. Fra Skopje til Pristina går det tog to ganger om dagen (en gang om morgenen og rundt kl 16.00 om ettermiddagen), og det går busser oftere. Taxi fra Skopje til Pristina koster rundt 35-70 EURO avhengig av hvor god du er til prute (du bør ikke betale mer enn 10-15 Euro til grensa fra Skopje og 30-35 Euro fra grensa til Pristina) . Norwegian starter direkteflyvinger mellom Rygge og Pristina sommeren 2008.

Norwegian har flyvninger til Beograd hver lørdag, hvor de billigste billetene koster 499 kr for en vei. Fra Beograd kan du ta buss til Pristina (6-7 timer) eller kjøre bil (3,5-5 timer). Hvis du skal kjøre fra Beograd så følger du skiltingen sørober mot Nis på E75. Ca. 1,5 mil etter Nis tar du av på fra motorveien mot Prokuplje og kjører rett frem til du kommer til grensa mot Kosovo.

Etter ni dagers juleferie i Norge, kom jeg tilbake til Pristina 2. januar. Siden tilbakekomsten har solen glimret med sitt fravær,  og gradestokken befinner seg konstant rundt 0 grader.

Selv om Pristina på overflaten virker moderne og ok, så skal man ikke oppholde seg mange timene i Norge (eller andre steder enn Kosovo - man trenger ikke å dra lenger en til Skopje i Makedonia) før man oppdager hvilke ting man ikke har tilgang til her nede. Noe av det jeg savner mest mest er tilgang på ferskvarer i butikkene, og et mer variert restauranttilbud. For å ta det siste først; restauranttilbudet i Pristina er i all hovedsak en albansk vri på det italienske kjøkkenenet. Den albanske vrien er at man ikke har tilgang på de samme råvarene som i Italia, pluss at man helst unngår å krydre maten på noen som helst måte. Oregano, basilikum ohg hvitløk glimrer med sitt fravær. I tillegg finnes det tyrksiskinspirert restauranter for de som er glad i kebab.

Matbutikkene har lite eller ingen ferskvarer. Er du heldig har de noe frukt og grønnsaker, men fersk kjøtt og fisk kan du bare glemme. Noe meieriprodukter har de som regel, men på grunn av de ustanselige strømbruddene, anbefales det ikke med mindre du er ute etter å utforske fordøyelsessystemets toleranssegrenser å prøve seg på disse produktene.

Kulturtibudene er relativt begrensede. Det finnes et par steder med livemusikk, men det ene stedet er off-limet for internasjonalt ansatte, med mindre man har lyst på en real omgang med juling.

Dette er altså stedet hvor jeg skal oppholde meg i 12 måneder til.