I Michael Jacksons fotspor

Slik var sikten i Pristina på mandag. På 150m avstand var det umulig å se det store skiltet på taket av Grand Hotel.
I det jeg kommer ut av ankomsthallen på flyplassen i Pristina slår en stram, umiskjennelig stank i mot meg. Stanken av kullkraft. “Kosovo A” og “Kosovo B” heter jævelskapene av noen kullkraftverk som ligger i Obilic, utenfor Pristina. Det er disse som spyr ut den herlige stanken av kullkraft som jeg nesten hadde glemt etter en ukes ferie i gamlelandet.

Bygget undet Jugoslavias storhetstid, lider kraftverkene av manglendevedlikehold gjennom mange år, med dertil synkende strømproduksjon. På åtti og nittitallet slet med å finne reservedeler til de to kraftverkene hvilket gjorde at kreative, hjemmesnekrede reservedeler ble benyttet isteden. Dette ga seg selvsagt også utslag i redusert produksjon. Etter at Milosevic-regimet sparket alle kosovoalbanerene som jobbet på kullkraftverkene i Obilic på sluuten av åtti og begynnelsen av nittitall, ble jobben overtatt av serberne. Etter at kosovoalbanerene igjen inntok Obilic etter NATOs bombing i 1999 var man kommet i en situasjon hvor man hadde absolutt null peiling på hvilke reservedeler serberne hadde benyttet de siste årene. Dermed har man klødd seg i hodet hver gang man må bytte reserveredeler og utføre reperasjoner. Kullkraftverkene er rett og slett et puslespill av mer eller mindre fikse reodorfelgen løsninger.

Men selv om produksjonen fra Kosovo A og B er redusert, er slett ikke forurensingen det. Den stinkende røyken fra Obilic legger seg ofte som et herllig teppe rundt hele Pristina. Selv på klarværsdager kan men nesten aldri se fjellområdene som egentlig omkranser Pristinas horisont. Og når vi har skikkelige “gode” dager, kan vi ikke se mer enn et par hundre meter fremfor oss. Jeg tror jaggu jeg skal ta på meg et hvitt munnbind en dag og se hvordan det ser ut etter en aldri så liten spasertur i downtown Pristina. Jeg er overbevist om munnbindet etterpå vil ha en farge som matcher de triste dressene som meteorologene på NRKs værmelding ikler seg hver dag.

Til alle motstandere av gasskraft og/eller vannkraft i Norge: Ta dere en tur til Pristina eller et annet sted i Øst-Europa. Ta så et godt magedrag av luften og reflekter om dere fortsatt er overbevist om at det er bedre å importere kullkraft fra Danmark og Russland fremfor å bygge ut mindre forurensende kraftproduksjon i Norge…

Her blir regjeringsbygget i Pristina bombardert med stein og malingsbomber.

[googlevideo= http://video.google.com/googleplayer.swf?docId=-2142997501067900924&hl=en]

Den røde malingen vil bli erstattet av blod dersom ikke Kosovo gis full uavhengighet var den klare meldingen fra 5000 demonstranter som gikk til angrep på både regjeringsbygget og FN-hovedkvarteret(UNMIK) i Pristina i dag. Bevæpnet med malingsbomber, brostein og flasker, klarte demonstrantene også å bryte ned deler av betongmuren som omkranser FN-hovedkvarteret i sentrum av byen. Først etter at FN-politiet satte inn tåregass, ble demonstrasjonen avsluttet.

Demonstrantene hadde valgt feiringen av Dita e Flamurit (flaggdagen) i Kosovo som  strategisk tidspunkt for å gi uttrykk for sin misnøye med de FN-ledete forhandlingene om Kosovos fremtidige status. Misnøyen gikk også utover den lokale midlertidige regjeringen, som har akseptert å delta i forhandlinger med Serbia om løsningen av statusspørsmålet. -Full uavhengighet nå, uten vilkår og uten forhandlinger var det unisone kravet fra demonstrantene. Samtidig ropte de taptfaste slagord om blant annet støtte til den beryktede UCK-geriljaen (Kosovo Liberation Army).

Etter at avgjørelsen om Kosovos fremtidige status ble utsatt til etter valget i Serbia 21.januar neste år, har utålmodigheten begynt i bre seg i brede lag av den kosovoalbanske befolkningen. I det internasjonale miljøet svirret det sågår rykter om at parlamentet (Kosovo Assembly)  kom til  å erklære Kosovos uavhengighet på flaggdagen 28. november. Dette skjedde imidlertid ikke.

Flaggdagen er en offisiell helligdag i Kosovo, og feiringen er knyttet til det Albanske flagget, som ikke bare er et symbol for innbyggere i Albania, men for alle som oppfatter seg som albanere. I så måte er kosovoalbanerne intet unntak. 28. november er imidlertid ikke bare knyttet til selve flagget men også til Albanias uavhengighetsdag som feires på samme dag. 28. November 1912 var nemlig datoen Albania erklærte sin uavhengighet fra det Ottamanske riket. De av mine lesere som tidligere har hevdet at ideen om et Stor-Albania er et serbisk propaganda-påfunn burde definitivt vært til stede i Kosovo i dag.Dersom du spør en tilfeldig kosovoalbaner, er sannsynligheten stor for at han vil mene at et uavhengig Kosovo i fremtiden bør bli en del av et felles Albania for alle albaniere.

De tradisjonelle gateselgerne i Pristina har i forkant av dagen feiring hatt noen gode dager. Enhver gateselger med respekt for seg selv har tilbudet albanske flagg i et utall av varianter for salg. Ut fra den enorme mengden flagg som veiet fra butikkvinduer, verandaer og i folkemengden, må omsetningen trolig ha vært vellykket.
Trykk på bildene for større versjon.

En fredelig demonstrasjon med 5000 mennesker i Pristina i dag utartet seg da aktivister begynte å kaste stein og rød maling mot regjeringsbygget i sentrum av byen. Den røde malingen som ble kastet mot regjeringsbygget skal symbolisere at blodet vil renne dersom ikke Kosovo gis full uavhengighet. Demonstrastene prosterte mot et forhandlingsbasert selvstyre for Kosovo, og krevde full uavhengighet umiddelbart.

Oppdatert: Ogsaa UNMIK(FN)-hovedkvarteret i sentrum av Pristina har blitt utsatt for flasker, stein og roed maling. En del av betongveggen rundt UNMIK-hovedkvarteret er revet ned, mens aksjonistene ser ut til aa vaere i ferd med aa loese opp.

Flere bilder og video følger i løpet av dagen,

Beslutningen om å utsette spørsmålet om Kosovos endelige status til etter parlamentsvalget i Serbia 21. januar neste år, har ikke avstedkommet de store reaksjonene i Pristina. Kosovoalbanerne her nede er så sikre på at de får en eller annen form form for uavhengighet, så utsettelsen som FNS spesialutsending Marti Ahtisaari offentliggjorde sist fredag har ikke ført de store folkemassene ut i gatene for å demonstrere. Som noen mine kollegaer senest i dag sa “USA will declare our independence on 21 January!”.

Noen reakjsoner fra politisk hold har det selvsagt vært, men det må også sees i lys av at det nærmer seg valgtider også i Kosovo. Statsminister Agim ÇEKU’s parti AAK var raskt ute med å beklage utsettelsen, og ymtet sågar frempå om at den folkevalgte forsamlingen i Kosovo selv burde erklære uavhengighet for provinsen i løpet av året.
Dette førte igjen til advarsler fra det internasjonale samfunnet, som ba Kosovos folkevalgte unngå å gjøre noe overilt.

Det internasjonale samfunnet har så langt vært delt i synet på om Kosdoo bør få uavhengighet. Russland har vært en av de største skeptikerene, og de frykter at uavhengighet for Kosovo kan etablere presedens for Tsjetsjenina og andre utbryterrepublikker i Kaukasus. Men senest i dag rapporterte de loakle avisene her nede at også Spania og Hellas er mot uavhengighet for Kosovo.

USA er imidlertid en sterk pådriver for uavhengighet. Selv om de offisielt har vært noe forsiktige i sine uttalelser, er inttrykket i det internasjonale miljøet her i Pristina at USA er en sterk pådriver for å sikre Kosovo uavhengighet. Og det er åpenbart at også Kosovoalbanerne oppfatter USA som vennligsinnet.

I sin ukentlige radiotale på lørdag sa statsminister ÇEKU (engelsk oversettelse) :

“We have full faith in President Ahtisaari, in our friends, partners and allies – the
United States of America and the European Union, and we are certain that this process will end very soon, and its result is going to be the creation of the independent and sovereign state of Kosovo

-Do you want a glass or the whole bottle? Den serbiske kelneren på restaurant Que Pasa i Beograd, gliser bredt i deg jeg forsøker å bestille ett glass rødvin til middagen. Han har allerede rukket å spørre min kollega på serbisk om vi ikke skal ha et lite glass rakija (serbisk fruktsprit) for å varme opp.

Kelneren har gjenkjent oss, til tross for at jeg kun har besøkt denne restauranten en gang tidligere. Det var for vel tre uker siden. Mine minner er vage. Men vi må tydligvis ha gjort et visst inntrykk på betjeningen siden vi blir gjenkjent. Og det var neppe fordi vi var for sjenerøse med tipsen.

Nøkkelordet her er rakija, og rikelige menger med sådan. For tre uker siden var jeg nemlig på min første visitt til Beograd. Sammen med to andre norske kollegaer benytten vi langhelgen vi fikk som følge av muslimenes ID-feiring til å besøke Beograd.  Da vi skulle spise middag, begynte ting å ta litt av, så våre serbiske kollegaer som var vårt vertskap fikk en aldri så liten innføring i norsk drikke(u)kultur. Shotglass på shotglass med rakija ble servert på bordet, og den norske delegajonen ble mer og mer høylytt. Que Pase ble første og siste stopp den kvelden for tre uker siden.

Selv om jeg denne gangen var ute på en harmløs jobbmiddag, er det ikke unngå at det brede gliset og kommentarene fra vår kelner vekket til live litt av den herlig, uggene følelesen jeg hadde i kroppen etter at jeg våknet i Beograd for tre uker siden…

Helt siden FN sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1244 i 1999 som opprettet en FN-ledet siviladministrasjon i Kosovo, har Serbia lagt en rekke hindringer i veien for siviladminsiatrsjonen i Kosovo. Som jeg har skrevet tidligere manifesterer dette seg bl.a. gjennom at flyvninger til Kosovo fra Nord-Europa tar en time ekstra, fordi Serbia nekter overflyvninger over sitt luftrom for fly som skal lande i Kosovo.

Grensekontrollen er et punkt som danner vanskeligheter. Serbia har faktisk grensekontroll mot Kosovo, selv om Kosovo per definisjon fortsatt er  en provins i Serbia. Og denne grensekontrollen skaper en del unødvendig ekstraarbeide. Dersom du har et stempel fra UNMIK (Den FN-ledetede siviladministrasjonen i Kosovo), slipper du ikke inn i Serbia. For å komme inn i Serbia må du ha et stempel i passet fra en av de andre statene i det tidligere Jugoslavia, som viser at du enterer serbisk territorium fra en av disse statene, og ikke dirkete via ankomst i Kosovo.

For mitt vedkommende betyr at jeg må tilbringe tre timer ekstra på landeveien, når jeg i dag setter kursen mot Beograd for et jobbmøte. Istedenfor for å kjøre rett nordover til Beograd fra Pristina, må jeg på grunn av den serbiske grenskontrollen istedenfor kjøre sørover til Makedonia, og først entre Serbia etter at jeg har fått et makedonsk stempel i passet mitt. Dermed blir turen til Beograd som ville tatt 4,5 time med bil fra Pristina forlenget til 7,5 time.

Når du har fått “riktig” stempel i passet, kan du entre Serbia i 90 dager direkte fra Kosovo. Det eneste problemet er hvis du forlater Kosovo i løpet av denne perioden, må du ut på ny stemplingsreise. Dette kan igjen unngås ved å skaffe et pass nummer 2 (servicepass) som kan utstedes til nordmenn i utlandet, dersom arbeidets natur tilsier at man har behov for et slikt ekstrapass. Da sørger man for at servicepaset har de”riktige” stemplene som er anerkjent av Serbia, mens det vanlig epasset benyttes når man forlater Kosovo ellers. Gjett hvem som skal besøke passkontoret på sentrum politistasjon neste gang jeg er i Norge…

Hvorfor gjøre ting lett, når de kan gjøres vanskelig?

Denne satiren raljerer på en reltaivt treffsikker måte over Serbias nye grunnlov som erklærer at Kosovo er en uatskillelig del av Serbia.  Les og le!