I Michael Jacksons fotspor

Strømaggregrat, svinekjøtt og snøvling. Dette var hovedingrediensene da jeg i går besøkte en lokal restaurant i den serbiske enklaven Gracanica, vel 20 minutter utenfor Pristina.

I muslimskdominerte Pristina er det naturlig nok ikke så enkelt å få tak i godt svinekjøtt, så da hungeren etter noe annet enn Pristinas begrensede kulinariske herligheter ble for stor, var vi rett og slett nødt til å komme oss ut på landet, hvor serberne holder tilhold. Valget falt på Gracanica. Med unntak av tilgangen på svinekjøtt og det ortodokse klosteret , er dette et sted man neppe har noen grunn til å besøke.

Det nevnte klosteret fra 1321 er imidlertid et svært kjent, det står på UNESCO’s liste over kulturminner og blir i dag voktet 24 timer i døgnet av svenske KFOR-soldater. Men det var som sagt ikke klosteret vi var kommet for å beskue denne septemberkvelden, det var rett og slett et varmt måltid med grisekjøtt vi var på jakt etter.

Hele Gracanica er mørklagt, i det vi kjører på vei mot vårt endelige mål, den lokale restauranten som har blitt anbefalt av min bulgarske kollega. Det er nemlig strømrasjonering i Kosovo, og denne serbiske enklaven har bare strøm 16 timer i døgnet. I det sjåføren stopper ved et bekmørkt hus, må jeg innrømme at skepsisen stiger. Det er lite som minner om en restaurant i det vi stiger inn i det mørke loklat som kun er opplyst av noen enkle stearinlys. På et par av bordene stitter noen lokale karer og nyter sin pils.

Det viser seg imidlertid at min bulgarske kollega er stamgjest på dette stedet. I det stedets eier blir klar over vår tilstedeværelse hilser han blitt på bulgareren før han løper ut døren. Noen sekunder senere kan vi høre liden av et dielselaggregat som starter opp, og voila; der kom lyset! Det lønner seg tydelig å ha med seg stamgjester, for aldri i verden om vårt selskap bestående av 5 la igjen nok penger til at det kan ha vært regninsvarende å ha dieselaggregatet gående under hele vårt besøk.

Uansett, gris var reiesen formål, og gris fikk vi til gangs. Her var grillet svinenakke, svinerygg, svinaktige gode pølser og svineburgere. Rett og slett et festmåltid. Resten av selskapet fikk seg også en god latter når de forsøkte å få undertegnede til å drikke det lokale brennevinet. Norsk akevitt smaker som god champagne sammenlignet med dette heksebrygget. Sterkt var det også, noe som ble godt illustrert da en av deltakerne i taffelet stakk fingeren ned i brennevinsglasset, for deretter å antenne brennevinet og benytte dette som antenningsmekanisme for sin sigarett!! Jeg nevnte snøvling innledningsvis, og naturlig skyldes den nevnte snøvlingen dette lokale heksebrygg. Den ene serberen i vårt selskap må ha banket nærmere 7-8 glass med brennevin i løpet av middagen, og han ble mer og mer snøvlete.Selv om han bablet serbisk, som uansett ville vært uforståellig for meg, kunne jeg ihvertfall notere meg at snøvling er et universelt fenomen, uansett språk
Aldri hadde jeg trodd at den dagen skulle komme hvor jeg var villig til å kjøre 20 minutter for å smake gris. Men etter turen til Gracanica er ikke spørsmålet om, men når turen bærer tilbake dit igjen…

Trackback URI | Comments RSS