sept 05 2006
Fiksekultur
Det som har slått meg her i Pristina, er hvordan kontakter kan fikse det aller meste for deg uten at det koster deg noe direkte ( selv om de åpenbart får provisjon av det du betaler). Ta bredbånd f.eks. I leliligheten jeg flyttet inn i forrige uke var det ikke lagt inn bredbånd, og da jeg snakket med en av it-gutta på jobben (alltid vær venn med it-avdelingen) spurte han når jeg skulle flytte inn.
- Dagen etterpå svarte jeg, uten at han ble stresset av det -We meet at your new apartment 1030 tomorrow. Ok?
Som sagt så gjort, og dagen etterpå var han der sammen med to bredbånsinnstallatører, og i løpet av 30 minutter hadde jeg fåt lagt inn bredbånd og kabel-tv. -I think we can fix deal, 20 Euros per month- that’s ok? spør min menn fra it-avdelingen. Jeg nikker annerkjennende. You need wireless? I can fix…
Samme dag finner jeg ut at det er på tide å få liv i mitt Kosovoalbanske Sim-kort til mobilen. Selvfølgelig har Netcom installert operatørlås på mobilen uten å fortelle det til kundene sine, men igjen trår min venn hjelpende til. What model? SonyEricsson, it’s gonna cost you 10 Euro. Ok? Og vips så kan min telefon ta imot hvilket som helst simkort.You need software, or filedownload? We fix… Lurer på hva de ikke fikser
Damer?
Det minner meg faktisk veldig om hva vi opplevede på Cuba. De kunne fikse alt, uansett når og hvor, og til en billig penge. Ikke akkurat slik som her, hvor jeg har problemer med det meste. Mobil, forsikring, betale regninger, jobb, leilighet. De liker rett og slett ikke folk uten personnummer.