I Michael Jacksons fotspor

Slik ser Pristina ut fra åsryggen ovenfor byen (klikk på bildene for større versjon).

Spenningen er i ferd med å stige her i Kosovo, samtidig som deadline for forhandlingene om provinsens fremtidige status nærmer seg mer og mer, foreløpig uten resultater. Siden fredag har Kosovo blitt rammet av tre eksplosjoner. På fredag smalt en bombe under inneriksministerens bil som stod parkert i byen Giljan. Heldigvis ble ingen skadet.

To dager senere, på søndag, smalt en ny bombe som var plassert under en bil i nærheten av en restaurant, også denne gang uten menneskelige skader. I går gikk det imidlertid verre da 4 serbere ble skadet, etter at en bombe ble kastet inn gjennom vinduet i leiligheten de oppholdt seg i ved sentrum av byen Klina. Ingen bli livstruende skadet.

I går fyrte Kole Berisha som er “speaker of parliament” opp stemningen ytterligere ved å varsle opptøyer dersom ikke statusforhandlingene fører til et selvstendig Kosovo eller som han sa: “If our aim of independence is not realised then citizens’ revolts are expected in Kosovo,”

Det kommer til å bli en spennende tid fremover her nede. Foreløpig er ikke beredskapsnivået for utenlandsk personell endret, og dagliglivet er lite påvirket av de siste dagenes hendelser.

I god kommunistisk tradisjon fra Tito-tiden deler man i Pristina på søppelet. Ingen har egne søppelcontainere, istedenfor står det overfylte søppelconatinere til felles avnytelse midt på gatene. Selv har jeg blitt beæret med denne lekre utsikten fra min veranda…

Strømaggregrat, svinekjøtt og snøvling. Dette var hovedingrediensene da jeg i går besøkte en lokal restaurant i den serbiske enklaven Gracanica, vel 20 minutter utenfor Pristina.

I muslimskdominerte Pristina er det naturlig nok ikke så enkelt å få tak i godt svinekjøtt, så da hungeren etter noe annet enn Pristinas begrensede kulinariske herligheter ble for stor, var vi rett og slett nødt til å komme oss ut på landet, hvor serberne holder tilhold. Valget falt på Gracanica. Med unntak av tilgangen på svinekjøtt og det ortodokse klosteret , er dette et sted man neppe har noen grunn til å besøke.

Det nevnte klosteret fra 1321 er imidlertid et svært kjent, det står på UNESCO’s liste over kulturminner og blir i dag voktet 24 timer i døgnet av svenske KFOR-soldater. Men det var som sagt ikke klosteret vi var kommet for å beskue denne septemberkvelden, det var rett og slett et varmt måltid med grisekjøtt vi var på jakt etter.

Hele Gracanica er mørklagt, i det vi kjører på vei mot vårt endelige mål, den lokale restauranten som har blitt anbefalt av min bulgarske kollega. Det er nemlig strømrasjonering i Kosovo, og denne serbiske enklaven har bare strøm 16 timer i døgnet. I det sjåføren stopper ved et bekmørkt hus, må jeg innrømme at skepsisen stiger. Det er lite som minner om en restaurant i det vi stiger inn i det mørke loklat som kun er opplyst av noen enkle stearinlys. På et par av bordene stitter noen lokale karer og nyter sin pils.

Det viser seg imidlertid at min bulgarske kollega er stamgjest på dette stedet. I det stedets eier blir klar over vår tilstedeværelse hilser han blitt på bulgareren før han løper ut døren. Noen sekunder senere kan vi høre liden av et dielselaggregat som starter opp, og voila; der kom lyset! Det lønner seg tydelig å ha med seg stamgjester, for aldri i verden om vårt selskap bestående av 5 la igjen nok penger til at det kan ha vært regninsvarende å ha dieselaggregatet gående under hele vårt besøk.

Uansett, gris var reiesen formål, og gris fikk vi til gangs. Her var grillet svinenakke, svinerygg, svinaktige gode pølser og svineburgere. Rett og slett et festmåltid. Resten av selskapet fikk seg også en god latter når de forsøkte å få undertegnede til å drikke det lokale brennevinet. Norsk akevitt smaker som god champagne sammenlignet med dette heksebrygget. Sterkt var det også, noe som ble godt illustrert da en av deltakerne i taffelet stakk fingeren ned i brennevinsglasset, for deretter å antenne brennevinet og benytte dette som antenningsmekanisme for sin sigarett!! Jeg nevnte snøvling innledningsvis, og naturlig skyldes den nevnte snøvlingen dette lokale heksebrygg. Den ene serberen i vårt selskap må ha banket nærmere 7-8 glass med brennevin i løpet av middagen, og han ble mer og mer snøvlete.Selv om han bablet serbisk, som uansett ville vært uforståellig for meg, kunne jeg ihvertfall notere meg at snøvling er et universelt fenomen, uansett språk
Aldri hadde jeg trodd at den dagen skulle komme hvor jeg var villig til å kjøre 20 minutter for å smake gris. Men etter turen til Gracanica er ikke spørsmålet om, men når turen bærer tilbake dit igjen…

Da jeg forlot leiligheten i dag morges, var den et lite flatterende bevis på hvor lite glad jeg er i å ta oppvask, støvsuge og vaske gulv. Men det er ikke måte på hva man kan oppnå i Kosovo for en liten neve euro. Min serbiske vaskjehjelp har ihvertfall utført underverker med leiligheten i løpet av dagen. Shinede gulv, null oppvask, rett og slett nyvasket og ryddig overalt. Kåken er ikke lenger bare levelig, nei det er faktisk nesten hyggelig å være her!

Selv om den offisielle arbeidsledigheten i Kosovo er mellom 60-80% finnes det også entreprenører i lokalbefolkningen. Min vaskehjelp er nettopp en slik, da hun har skapt sin egen arbeidsplass gjennom å ta vaskeoppdrag for internasjonalt ansatte. Skjortestryking, oppvask, rengjøring og søppeltømming - ja det meste er dekket opp. Og dette for en kun en neve Euro, nærmere bestemt 20 Euro i måneden. Det er deilig med norsk lønn i Kosovo…

Har nettopp kommet hjem etter nok en 12 timers dag på jobben, noe som er regelen og ikke unntaket her i Pristina. Dersom arbeidsmiljøloven skulle gjelde for internasjonalt personell, ville det betydd kroken på døra for internasjonale organisasjoner. Den offisielle arbeidstiden her nede er 08.30 til 17.30 med en times lunsjpause og to kaffepauser. Dette er imidlertid et priveligium som kun benyttes av de lokalt ansatte. Presis kl 17.30 forlater de sin arbeidplass med samme iver og glød som en kommuneansatt forlsater sin post 15.30 i Norge. Igjen sitter vi utlendingene som fortsatt har en lang arbeidsdag foran oss.

Men heldigvis så følger det også visse frynsegoder med den ukurante arbeidstiden. I tillegg til vanlige ferieprivelegier, og en lønn som er langt bedre enn hva vi hadde fått for tilsvarende arbeid i Norge, har vi gunstige permisjonsregler. For hver måned sparer vi opp 2,5 permisjonsdager med lønn, hvilket gir 6 ukers ekstra ferie per år. Og som ikke det er nok har vi en ukes rest and recuperation hver gang vi har vært 2 måneder på jobb, uten permisjon. I disse tilfellene dekker arbeidsgiver også flybillettene for oss. Med andre ord tror jeg vi klarer oss ganske godt, selv uten arbeidsmiljølovens bestemmelser…

Da har jeg endelig fått på plass DVD-spiller til prisen av 49 EURO i leiligheten, produsert av den kjente elektroniske merkevarelevarandøren NEON Om et par uker installerer jeg også surroundanlegg til 38 EURO, importert fra Bulgaria av en kollega.

Etter at DVD-spilleren var på plass i stua, følte jeg behov for atter en gang å besøke shoppingsentrene ved Film City slik at jeg kunne starte å bygge opp mind DVD-samling. Ved mitt første besøk i Film City la jeg merke til at de hadde The Ultimate Dolph Lundgren Collection på DVD til kun noen få EURO. Skuffelsen stod å lese i det stramme ansiktsutrrykket mitt i går da jeg oppdaget at de faktisk var utsolgt for Dolph! (det er mange tyske KFOR-soldater her , mulig det forklarer situsjonen).

Men de hadde selvfølgelig også andre godbiter, og gleden var stor da jeg fant “Action Chuck Norris Movie Collection”. Må ha den bare, må ha den, følte jeg impulsivt. Her var hele fem godbiter av filmer på en DVD til den latterlige prisen av 6 EURO, et røverkjøp spør du meg! Nå kan jeg derfor se frem til å nyte Chuck Norris fantastiske skuespillertalenter i :

* The Delta Force
* Delta Force 2
* Hero and The Terror
* Forrest Warrior
* Invasion USA

For de som er genuint interssert i Chuck Norris, kan denne siden anbefales.

Det som har slått meg her i Pristina, er hvordan kontakter kan fikse det aller meste for deg uten at det koster deg noe direkte ( selv om de åpenbart får provisjon av det du betaler). Ta bredbånd f.eks. I leliligheten jeg flyttet inn i forrige uke var det ikke lagt inn bredbånd, og da jeg snakket med en av it-gutta på jobben (alltid vær venn med it-avdelingen) spurte han når jeg skulle flytte inn.
- Dagen etterpå svarte jeg, uten at han ble stresset av det -We meet at your new apartment 1030 tomorrow. Ok?
Som sagt så gjort, og dagen etterpå var han der sammen med to bredbånsinnstallatører, og i løpet av 30 minutter hadde jeg fåt lagt inn bredbånd og kabel-tv. -I think we can fix deal, 20 Euros per month- that’s ok? spør min menn fra it-avdelingen. Jeg nikker annerkjennende. You need wireless? I can fix…
Samme dag finner jeg ut at det er på tide å få liv i mitt Kosovoalbanske Sim-kort til mobilen. Selvfølgelig har Netcom installert operatørlås på mobilen uten å fortelle det til kundene sine, men igjen trår min venn hjelpende til. What model? SonyEricsson, it’s gonna cost you 10 Euro. Ok? Og vips så kan min telefon ta imot hvilket som helst simkort.You need software, or filedownload? We fix… Lurer på hva de ikke fikser

Endelig, etter en uke fikk jeg endelig en hel arbeidsdag i dag! Forrige uke ble slukt av det administrative byråkratiet (det tok f.eks. to dager å få et id-kort), og det ble lite jobbing. Men i dag gikk startskuddet for normal jobbing.

Blant mine nærmeste kollegaer finnes det en annen nordmann, en spanske, en nederlender og ei tysk jente. Av rundt 230 ansatte, er ca. 15 internasjonalt ansatte. Blant de lokale har vi både albanere og serbere, og felles arbeidsspråk er derfor gebrokkent engelsk:-)

Normalarbeidsdagen er fra 8.30 til 17.30, med en times lunsjpause og to kaffepauser á 15 minutter. Og de lokalt ansatte hard et nøyaktig som offentlige ansatte i Norge, de går hjem på slaget, uansett hvor mye det måtte være å gjøre. Dssverre er ikke vi internasjonalt ansatte i samme situasjon, vi kan gå hjem når ting er unnagjort…

Det har vært en strålende dag i Pristina i dag med tempraturer godt opp på 20-rallet. Dette inspirerte meg til en spasertur rundt i byen for å knipse litt bilder. (Trykk på ønsket bilde for større versjon).

USAs tidligere president, Bill Clinton, har fått en gate oppkalt ettter seg her i Pristina(Bill Clinton Boulevard) fordi han beordret militær intervensjon mot Slobodan Milosevics styrker i Kosovo. Og som ikke det er nok, hans kone har også fått en butikk oppkalt etter seg i samme gaten:-)

Bygningen til høyre er svært representativ for Pristina. På en rekke boligblokker er hele fasaden dekket av parabolantenner. Selv har jeg fått innlagt kabel-tv.

Denne ortodokse kirken er vandalisert og forlatt, og er nå inngjerdet med piggtråd. Dette er ett av de få synlig emerkene i sentrum av Pristina etter den væpnede konflikten i 1998 og 1999.

Ovenfor til høyre er en statue av professor Fehmi Agani, moderat kosovoalbansk leder som ble henrettet i 1999. Til venstres ser du Gjerg Katstrioti Skanderberg, albansk helt fra 1400-tallet.